4 år og størst av alt

"Det var skikkelig gøy i dag," var noe av det siste en smilende 4-åring sa til meg før hun la hodet på puta og sovnet etter bare to nattasanger i kveld. Det gir meg en skikkelig god følelse på innsiden at vi antakeligvis har greid å gi henne et minne for livet, latt henne kjenne seg betydningsfull og at hun var verdt en fest. Så ulikt mange andre hverdagskvelder ellers i året, følte vi oss i dag som en god mamma og pappa, for ungen vår hadde hatt det så bra. Og i utgangspunktet var det ikke vårt påfunn engang. Det var kirkas påfunn. Det var deres påfunn å skulle gjøre litt stas på alle 4-åringene ved å gi dem "Min kirkebok".

 

I dag ble den delt ut i kirka vår, og i den forbindelse tenkte vi: Hvorfor ikke lage det til en høytidsdag. Det blir jo ikke mer høytid enn man lager selv.

Så vi inviterte besteforeldre og faddere på kjøttpai og krones-is (etter 4-åringens ønske) og hadde en superfin ettermiddag hvor hun fikk glede seg sammen med oss til gudstjenesten med utdelingen av den gjeve boka.

Vi fant fram boksen med minner fra hun var liten, og hun gjorde store øyne da hun fikk se den bittelille bleiestørrelsen hun hadde brukt en gang, armbåndet hun hadde hatt på seg da hun var på fødeavdelingen og de bittesmå skoene som hadde sittet på hennes føtter.

Vi satte fram dåpslyset de tente da hun ble døpt, og vi gjorde bare bittelitt ekstra ut av det at hun skulle få bok. Vi skapte glede og forventning, og kirka innfridde: Med barnekor, høyt under taket, avslappet atmosfære og ikke minst en høytidelig overrekkelse av 4-årsbok til rundt 20 forventningsfulle unger, som følte seg som de største av alt. Takknemligheten vi fikk tilbake fra den store, lille jenta vår, var mer verdt enn perler.

Jeg elsker å være mamma på dager som det her.  Jeg kan også legge meg med et smil om munnen ikveld, takknemlig til kirka som gav oss denne anledningen og til gjestene våre som kom og gjorde stas på skatten vår <3

 

For å lese mer om hverdagsmagi og gode minner, følg Tumalillia Blogg på Facebook.

 

#minkirkebok #fireårsboka #takknemlig #kirken #glede #høytid

Jeg kan ikke ha det sånn her i 10 år til!


 

Høres det kjent ut? Har du sagt det selv eller kanskje noen har sagt det til deg? Jeg må dra! Jeg må ut av dette forholdet! Dette er ikke sunt for meg, og jeg vil ikke ha det sånn her resten av livet. Jeg vil ikke ha det sånn i det hele tatt. Jeg har både hørt og sagt det samme selv. Og jeg har både blitt i og gått i fra forhold hvor jeg tenkte at "Det kan ikke være meningen at man skal ha det sånn!" Og nå har jeg skjønt at jeg ikke er så alene om å tenke sånn. At det ikke er så unormalt å ha lange perioder hvor ingenting er lyserosa lenger og man ikke engang tror det noensinne kommer til å nærme seg beige engang, at alt snarere ser svart ut. Blåsvart. Som et opprørt hav som bare stormer. Og det har vært sånn lenge. Ikke rart du bare ønsker å stikke av.

En klok dame fortalte en gang: Tenk deg at du er kaptein på et skip. Ute på havet blåser det opp til storm, og du får lyst til bare å endre kurs og reise et annet sted. Men den kloke damens råd var: Dette er ikke tiden for å skifte kurs! Når det stormer som aller verst, skifter man ikke kurs. Man ser ikke klart og det er ingen god løsning. Det beste man kan gjøre er å kaste anker, bli der man er og vente til det blåser over. Når været klarner opp får man bedre oversikt over hvilke retninger man kan velge, og kanskje finner man da ut at man til og med vil skifte retning. Men så lenge det stormer, er det ingen god løsning å dra noe sted. De kloke ordene har kommet til meg under flere av livets stormer og hjulpet meg til å kaste anker. Og vente.


Men hvor lenge skal stormen vare da? "Jeg kan ikke ha det sånn her resten av livet!" Er du helt sikker på at denne stormen ikke kommer til å blåse over? Har du satt deg ned og tenkt over hvorfor det stormer? Hvorfor dere krangler om alt og ingenting. Hele tiden! Det er ikke akkurat sånn at dere er de eneste i verden som har det sånn.

Det går litt opp og ned her i livet. Tomman og jeg har også fått merke at horisonten ikke alltid er så lyserød.


 

Men vi er her fortsatt. Og hvorfor er vi egentlig det? Sånn helt bortsett fra det helt obviouse at vi elsker hverandre da, såklart! For noen ganger lyser ikke engang kjærligheten sterkt nok til å gi tilstrekkelig pågangsmot når skyene tårner seg opp over forholdet. Man trenger en sterkere lampe i fyrtårnet når stormen er på sitt mørkeste.

Et sånt fyrtårn kan dukke opp der man minst venter det. For meg gikk det opp et kraftig lys da en venninne minnet meg om en teori jeg lærte om i arbeidspsykologi for lenge siden: Tuckmans modell for "Forming norming, storming and performing". Hun tipset meg om at den like fint kunne brukes i alle typer forhold, ikke bare i arbeidsrelasjoner og teambygging. Den er i utgangspunktet utviklet for teambygging, og kort fortalt så handler den om fire faser alle team må igjennom før de kan begynne å prestere og få til ting sammen. Denne modellen er beskrevet mange steder på internett, og et kjapt søk på Tuckman´s model, tar deg til de fleste av dem. Jeg har valgt meg dette stedet som inspirasjon for det jeg skriver her: https://www.projectsmart.co.uk/the-five-stages-of-team-development-a-case-study.php

Modellen ser omtrent sånn her ut:

Bildet er hentet fra http://quotesgram.com/group-dynamics-quotes/

Jeg skal altså nå bruke den til å handle om et kjæresteforhold eller ekteskap. Det blir omtrent slik: Først møtes man, og det er ganske hyggelig. Man deler informasjon, bakgrunn, for å kartlegge litt mer om hverandre og vurdere om dette er noe å satse på, og hvis man fortsetter videre til neste stadie, har man antakelig vurdert det slik at det er noe å satse på (eller man bare nærmer seg 40 og er i desperat behov av en kjæreste!)

Denne teorien, sånn jeg bruker den nå, går altså ut på at man i starten av et forhold går igjennom ulike faser ("starten" er her et ganske vidt begrep avhengig av hvor lange de ulike fasene er). Overraskende nok følger disse fasene et fast mønster. Og den andre fasen er altså den hvor det stormer som verst. Men det fikk jeg ikke helt til å passe med oss, egentlig, for Tomman og jeg var allerede kommet gjennom flere av de beskrevne fasene: Vi hadde funnet våre roller. Siden vi møtte hverandre gjennom arbeidslivet og jobbet med flere eventer sammen, hadde vi lært om hverandres sterke sider og hvordan vi kunne utfylle hverandre.

   

  
 

Vi hadde en grei fordeling på jobb og det funket ganske fint hjemme også. Vi var langt forbi "Performing"-stadiet, og hadde begynt å "prestere" i forholdet. Vi hadde til og med rukket å reise rundt og oppdage verden sammen.

  

     
 

Hva var da grunnen til at vi plutselig hadde jumpa flere steg tilbake på modellen. Funka ikke modellen likevel? Det rareste var at selv om det ikke stemte helt, så følte jeg, da venninna mi nevnte den, at den var så beskrivende for akkurat hvordan vi hadde det. Og så slo det meg. Det hadde skjedd noe som hadde satt oss flere steg tilbake på modellen: Tomine ble født!


 

Med den nye babyens ankomst starta en liten krig hos oss. Vi hadde ikke kjent hverandre eller bodd sammen i så alt for mange år, men vi følte likevel at vi kjente hverandre godt. Så ble plutselig alt forandret. Tomine ble vår felles favoritting, og man skulle jo tro at det ville føre oss tett sammen og at alt derfra og ut ble pur lykke. Surprise: Det ble det ikke! Vi fikk plutselig helt nye roller, og vi måtte finne fram i dette helt nye mønsteret. Vi oppdaget at vi hadde ulike erfaringer fra hver våre barndommer og hadde ganske så bestemte oppfatninger om hvordan livet som familie skulle leves. Svært overraskende det også. Vi befant oss midt i Tuckmans andre fase STORMING. Og det var stress! NRK kom inn på banen med sine gode råd i serien "Verdens beste pappa" (Jeg har skrevet mer om det i blogginnleggene Når bobla brister og På premierefest i NRK). Det var utrolig sunt for oss å se samarbeidet vårt litt fra utsiden. Men ikke alle er så heldige at de har et kamerateam til å følge seg og vaskeekte pedagoger til å komme med forslag til nye retninger når man er litt rådløs. Man kan såklart lære mye av å se andres erfaringer også, så se gjerne serien: "Verdens beste pappa" på NRK. Det var reklamen :D

Men altså: Mitt beste tips er å løfte blikket litt når det blir for mye. Håper dette blogginnlegget også kan inspirere deg til å finne ut hvor det skurrer og tenke litt nytt om hva dere kan få til sammen. For kanskje dere også befinner dere midt i et sånt stormende stadie?

Kan grunnen være at dere er i en ny fase i livet? I forholdet? Har dere nettopp møtt hverandre? Nettopp flytta sammen? Nettopp fått en kid? Har kidden nettopp begynt på skolen? Barnehagen? Eller har unga kanskje flytta ut? Ble en nær og kjær svært syk? Har dere gifta dere? Og trodd at så fort kjaset etter bryllupsplanlegginga skulle gi seg, så skulle dere få tid til å catche litt up og bli bestevenner igjen. Og så ble det ikke sånn i det hele tatt?

Det siste året har vi: Gifta oss.


 

Flytta. Tomine har starta i ny barnehage. Tomman har fått ny jobb. Jeg har fått ny jobb. Hunden vår døde. Og i vinter sprakk et vannrør og gav oss håndverkere i huset i flere måneder. Bare én av alle disse tingene kunne vært nok til å hoppe nedover på modellen til Tuckman. Bare én av disse tingene kunne skapt nok uroligheter i livet til at den blåsvarte fargen kunne hyllet oss inn. Og det rare med det er at når man skjønner at det er sånn det henger sammen, først da blir sånne modeller som det her et nyttig verktøy til å komme seg videre til neste fase. For et av de aller viktigste lyspunktene for Tomman og meg var at vi nå skjønte at vi kommer ikke til å ha det sånn her i 10 år til. Og da vi forsto det, var egentlig veldig mye av stormen forbi allerede. Vi skjønte at det vi dreiv og bråkte om, var nettopp at vi hadde problemer med å akseptere den andres synspunkt, at vi fortsatt holdt på med vår lille maktkamp om hvem som skulle ha regi, og ikke minst den evige krangelen om hvem som hadde gjort mest plikter den siste uken og hvem som var mest sliten. Vi skjønte at vi heller ville over i norming-fasen: Hvor vi aksepterer hverandres synspunkter og faller til ro med rollefordelingen, deler informasjon, løser konflikter, opplever at ulikhetene er en styrke og vi klarer å bruke dem til gode for vårt felles prosjekt: Å få denne familien til å fungere og at alle som er her skal oppleve seg betydningsfulle og som gode bidragsytere.



 

Og endelig kan vi nå bevege oss seg inn i performing-fasen hvor vi igjen begynner å prestere. Får det til. Kjenner at det var verdt slitet. Jeg sier ikke at vi nå kan henges opp med glitter og glans i en ramme av laurbær og sole oss resten av livet i at vi har nådd denne fasen. Men om vi bare kunne våge å kjenne på prestasjonen det faktisk ER å komme hit. Se opp og fram, og gyve løs på fasen der familiebedriften faktisk oppnår noen suksesser. Der pusterommene kommer tilbake. Der kampen for tilværelsen ikke må kjempes i uoverskuelig framtid.


 

Jeg er klar over at enkle teoretiske modeller kan være alt annet en hjelpsomme og virke som alt annet enn et riktig bilde av den komplekse virkeligheten. Så jeg sier ikke at denne har hele løsningen for alle, men den kan kanskje sette noen på sporet av noe godt. Da vi satte oss ned og kikket på denne modellen gikk det i alle fall et lys opp for oss. Et håp ble tent. Og der og da ble alt forandra. Dette handler igjen om fokus (trofaste blogglesere vet allerede at dette er mitt favorittord) :) Vi skifta fokus og det hjalp. Seriøst. Mulig dette ble hakket privat, men hvis det kunne være til hjelp for noen, er det så absolutt verdt et lite dyneløft, syntes vi. Begge to. Kunne ikke skrive et blogginnlegg som dette uten min kjæres godkjenning. Vi er ikke prakteksemplaret av et par som har fått det til og derfor anbefaler alle å følge vårt eksempel. Nei, vi er ganske så vanlige og tror derfor at vi ikke er de eneste som går igjennom disse fasene. Vi er fortsatt på vei, men noen ganger ser vi glimt av ting som fungerer, og da får vi lyst til å dele det med dere. Kanskje kan det bety en forskjell. Håper det! Blir glad for å høre fra deg dersom du fikk et lite lysglimt.

Følg Tumalillia blogg på Facebook!

#forhold #banalvisdon #parforhold #formingstormingnormingperforming #tuckman #terapi #hjelp #krangling #kjærlighet

 



 

Jeg er en ferieblogger

Hva har vi? Interiørbloggere, motebloggere, mammabloggere, bryllupsbloggere, pappabloggere, damatilenidrettsstjernebloggere, matbloggere, slankebloggere, kakebloggere... lista er uendelig, og endelig har jeg funnet min plass: Jeg er en ferieblogger. Når jeg ser tilbake på bloggene jeg har postet, er det en gjenganger at jeg har ferie, eller ihvertfall en litt mindre hektisk fase i livet. Og det slo meg da jeg gikk en tur i skogen i dag at jeg muligens rett og slett var en ferieblogger. Ikke det at jeg har så spennende ferier å blogge om, men det er bare da jeg rekker å tenke ut noe som helst å blogge om. I hverdagen er hodet fullt av jobb (for tiden to stykker, siden jeg er i ferd med å slutte i en og starte i neste), hverdag: levere og hente i barnehage, lage middag, leggebarntid, rydde kjøkkenbenken, brette klær ... (puh!) og hvis det endelig er noe tid til overs har jeg mer enn nok pensum å lese meg igjennom. Jeg kan jo ikke sette meg ned med bloggen min da! Det har jeg ikke samvittighet til. Men nå har jeg god samvittighet: 

Som menighetspedagog har jeg gjort unna 6 påskesamlinger på skoler og i barnehager i bygda vår. Jeg har levert vårens arbeidskrav i studiet "Profesjonsetikk, kristen tro og livstolkning" på UiO. I dag spilte jeg piano i en dåp. Veldig stas! Og vesla mi, store jenta på 4 år, hadde sitt første sangoppdrag og sang det fineste hun kunne "Kjære Gud, jeg har det godt" for det fine dåpsbarnet. Rørende for en stolt pianomamma.


 

Vår søte Lindy Hop, rhodesian ridgeback, var med oss på tur i skogen her i dag, og for første gang fikk hun lov til å løpe vilt rundt i elv og gress med en av hyttenaboenes labrador. Jeg var vitne til pur lykke, og jeg unnet henne det virkelig. Det er ikke så mange hunder vi tør la henne løpe rundt med, for hun er jo så stor og sterk (men veldig snill!!!) at små selskapshunder lett blir en skummel match, og siden kjæresten hennes døde for snart et år siden, har hun nok savnet en løpekamerat. Nå har vi ihvertfall funnet én, og vi gleder oss til de skal stikke innom hagen vår så hundene kan få leke her.

Så jeg har altså veldig god samvittighet, og da kommer skrivegleden snikende. Det triller fram både bøker og blogg i hodet, og jeg ønsker meg at døgnet hadde flere timer. Heldigvis har det liksom det nå når døgnet ihvertfall har flere LYSE timer. Det er inspirerende. Så kanskje jeg kommer med flere blogginnlegg framover. Hadde vært hyggelig det. Jeg deler så gjerne.

Det blir hjemmepåske på oss i år også. Det er så superkoselig her på Frydenlund akkurat i påsketiden, så det er ingen grunn til å reise bort. Hele grenda her vi bor våkner til liv. Som eneste fastboende her på hyttefeltet er det så moro når påsken kommer. Alle hyttene omkring oss får røyk i pipene og lys i vinduene. Trafikk og turgåere. Lekekamerater til både hund og barn. Emil-gutter som står i porten og får penger for å åpne dem for hyttegjester. Rebusløp innover turstien som ellers i året ligger nesten øde. Trampolina vår fylles opp. Vi får lyst til å lage vafler og selge dem på ekte mormor-og-de-åtte-ungene-vis, men det er ikke mange skiløypene igjen forbi her når påsken kom så seint. Har ihvertfall malt og hengt opp påskeegg i porten og håper på å skape litt påskestemning her for alle hyttenaboer som gir oss myldrende glede i påsketiden. 

Mannen brenner bråte og løvehunden snorker mens prinsessa koser seg med barne-tv etter en spennende påskeferiedag. Det er lykke for meg. Jeg trenger ikke mer. Ønsker dere en god påske! Vi snakkes snart igjen :)

 

Følg gjerne Tumalillia Blogg på Facebook!

#påske #deringenskulletruatnokonkunnebu #rhodesianrigdeback #palmesøndag #malepåskeegg #mammablogg #lykkener 

DIY: Lag ditt eget spa og treningsrom!

Det starta egentlig med denne selverkjennelsen:

Kroppen har aldri skreket så mye etter en real treningsøkt som i romjula. Det var bare å gripe anledningen, for den dukker så sjelden opp.

Men hvor skulle jeg begynne? Det var ingen steder i huset som lå der og inspirerte til en energigivende og beroligende yoga-økt. Så ikke helt for meg solhilsen foran juletreet i stua, eller at det skulle bli så inspirerende å sitte i lotus foran kjøleskapdøra. Jeg trengte ny inspirasjon. Så første del av treningsøkten ble en praktisk øvelse i å omgjøre gjesterommet til spa. Vanligvis lagrer jeg alt fra mopper, gummistøvler og ubrettede klær der (ikke spesielt egnet som gjesterom heller, med andre ord!) Men NÅ skulle det bli andre boller. Med friskt pågangsmot fant jeg nye plasser til alt overflødig rot, i hovedsak i rommet ved siden av... Så var det bare å fylle rommet med spa og treningsinspirerende effekter. Et lite bonsaitre passet fint.

Andre planter passer også fint. Finn fram noe som minner om trening. Jeg fant et par plastmanualer :D Og speil må man jo ha. Jeg satte bare et på gulvet. Og så rullet jeg håndklær i en kurv, sånn jeg har sett på spa. Det gjorde susen!

Jeg hentet masse stearinlys. Fant fram et fruktfat. Og ting laget av naturmaterialer som hamp, bambus og tre.

Jeg hadde også noen stoffer fra India og et bilde fra Kina. Litt østlig preg er med på å gi den rette harmoniske stemninga. Og hvis du har en yogamatte liggende, så er jo det gull. Men en fillerye gjør samme nytten :) Jeg hadde ikke noe Sandalwood-røkelse, men Kongerøkelsen vi har brukt i jula funka like bra. 

Etter denne økten hadde jeg egentlig gjort en veldig bra treningsinnsats allerede, men jeg hadde jo veldig lyst til å prøve det nye rommet. Det hadde vesla mi også.

Så jeg fant en yoga-spilleliste på Spotify. Den ble raskt byttet ut av 3-åringen med en "Markus og Martinus"-spilleliste i stedet. Og snart gympa hele familien til "Elektrisk".

  

Det lure var at jeg hadde lagt spa-rommet rett utenfor badet, så da vi var ferdig med de morsomme hoppalong-øvelsene, fylte jeg bare opp badekaret, så kunne 3-åringen chille ned med et varmt bad, mens mor fikk en god halvtime med yoga.

Vi har skapt vårt eget paradis, og vi har ingen unnskyldninger til ikke å komme i form igjen. Det er gull å ta vare på helsa, og jeg gleder meg til juletåka slipper taket og nyttårsgiven finner feste! Dette ser lovende ut for 2017!

RIKTIG GODT NYTTÅR, ALLESAMMEN! Håper 2017 blir det året da drømmene dine gikk i oppfyllelse og livet tok en fantastisk vending :)

Klem 

  

 

#trening #helse #yoga #nyttår #diy #spa
 









 

Kampen om sensuren på Facebook - en pinlig maktkamp



For the record: Facebook er ikke et land og Zuckerberg er ikke en diktator.

Det er mulig jeg er litt seint ute. I en verden hvor nyheter sendes og glemmes, svisjer forbi oss i newsfeeden sammen med alle de andre sakene og drukner i dem, så var det en sak som grep meg denne uken. Den der napalmjenta. I utgangspunktet er jo historien og bildet gripende, men det var ikke bare det som rørte meg. Og nå er muligens alle ferdige med å bli engasjert av denne saken, det er jo sånn det fungerer nå for tiden, men jeg blir liksom ikke helt ferdig. Det er noe som skurrer. Har du merket det? Når både den første og fjerde statsmakt i et av verdens rikeste land kaster omkring seg om mangel på ytringsfrihet og anklager Zuckerberg &co for både det ene og det andre. Ja, jeg er avslørt her:  Jeg skumleser nyheter og jeg har gjort det denne gangen også. Men skummet var så ubehagelig klamt at jeg ikke orket å dykke dypere i badekaret, for å si det på den måten. 

Det hele minner meg om når norske turister reiser på ferie til Thailand eller India og slenger omkring seg med pengene sine og forventer at hele verden skal underordne seg og bli til et sted der vi setter agendaen. Vi vil lage reglene, ikke følge dem. Vi vil bestemme prisene i markedsbodene og vi vil bestemme når folk skal bukke og nikke og neie for oss. Det minner på en ubehagelig måte om kolonitiden. Bleike nordmenn med ølmager står og pruter over 50 øre med ei som dette utgjør forskjellen på kjøtt eller ikke til middag i dag. Og nå er vi der igjen. Nordmenn viser muskler i et landskap som i utgangspunktet var ment å gi alle en rolig, sosial og hyggelig avkobling, og kritiserer fordi vi så gjerne vil markere våre behov.

Folkens: Facebook er ikke et land (selv om veldig mange lever i det). Zuckerberg er ikke en diktator som ønsker (tror jeg) å hindre oss i å få vite om hva som skjer i resten av verden eller huske vår historie. Facebook er ikke den eneste kanalen som finnes på nettet og du har fri vilje til å skru det av og heller følge sannferdige Aftenposten i stedet. Gjør nå endelig det hvis du heller vil ha bomber, granater, livaktige skildringer av krig, vold og nakenhet. Jeg på min side er utrolig glad for en viss sensur når jeg sveiper gjennom fjesboka til frokost. Skulle virkelig ønske det var mindre blåmerker, dyremishandling og sinne der også. Jeg lever i en boble. Det er helt bevisst. Jeg skrev om akkurat det i en blogg for en stund tilbake. Noen ganger er det helt nødvendig å stenge noe av dritten ute. Så jeg vil rette en stor takk til Zuckerberg og folka hans som hjelper til med det. Hvis du tenker sånn at du kan sitte på Facebook alene, resten av ditt liv og tro at du dermed har fått med deg alt som er å vite om virkeligheten, så tror jeg du tar feil. Jeg tror egentlig ikke det er dette nettsamfunnets hensikt. Jeg er glad for at vi har en statsminister som leser mer enn Facebook, og håper hun fortsetter med det.

 

#napalmgirl #ernasolberg #statsministeren #aftenposten #ytringsfrihet #zuckerberg  #sensur #facebook #debatt #samfunn 

Jeg er ikke gravid (så slutt å spørre meg om jeg er det)!

Den siste måneden har jeg opptil flere ganger fått spørsmålet om jeg skal ha baby, med koselige klapp og blikk på den stadig voksende magen min.

Med tanke på at vi nettopp har gifta oss, flytta inn i et alt for stort hus for tre og at vesla har bikka 3 år, så er det slett ikke rart at noen venter på fortsettelsen. Og nå er det altså sånn at jeg har en slank kroppsbygning. Til forveksling kan den til tider se ganske så fit ut, men skinnet bedrar! Skulle man skumpe borti meg, vil man ganske snart oppdage at kroppen min føles mer som en hjemmelaga karamellpudding. Det er mer svupp enn boing for å si det sånn! Men jeg klager aldeles ikke. Det er fullstendig selvvalgt og jeg er så fornøyd med at hver eneste lille kroppsdel fungerer som den skal. Jeg kan hoppe og sprette og danse og le, og jeg takker for akkurat det hver eneste dag. Men så var det denne magen, da, som lever sitt eget liv og som disse to månedene etter bryllupet har hatt så lyst til å lure hele verden til å tro at det er noe mer på gang. Altså: Det er ikke det. Det er ikke ølmage og heller ingen babymage, snarere en nachos-og-Norvegia-mage. Og en: Jeg-er-allergisk-mot-hvete-og-nå-har-du-spist-pølse-i-lompe-og-kaker-hver-dag-i-hele-sommer-mage. Så det er forklaringen, folkens; selve oppskriften på oppblåst mage: Mer sukker, hvete og gjær og mindre flyttesjau, bryllupsforberedelser og joggeturer (haha, joggeturer! Nå lurte jeg deg nesten) ;P

Av naturlige årsaker er det ingen som mistenker Tomman for å være gravid, selv om han har spist akkurat det samme som meg, trent like lite, og har tilnærmet lik kroppsfasong; slank med bollemage.


 

Jeg kan fortelle deg én ting: Da jeg var 2,5 måned på vei med Tomine så jeg slik ut:


 

Og vi hadde det ganske moro med at det ikke var JEG på bildet som så mest gravid ut. Haha!!! :D

Da jeg etter hvert faktisk så gravid ut, hadde jeg for lengst fått fortalt HELE VERDEN den gode nyheten. Så ikke vær redd: Den dagen jeg er gravid, skal du tidsnok få vite det. Jeg kommer ikke til å klare å holde det hemmelig særlig lenge. Men selvsagt er det stas å være en av de første som finner det ut, som venninna mi, som har en helt egen evne til å sense sånne ting, og som så det på meg da jeg bare var én uke på vei. Da visste jeg jo ikke selv om det en gang, haha!

Jeg skyter jo såklart meg selv i foten her; fordi jeg elsker å spre om meg med lykkeønskninger og hurraklemmer, har jeg jo mer enn én gang gått i baret og plumpet ut med spørsmålet selv. Det er så fort gjort og aldeles ikke vondt ment, men jeg innser jo at det er totalt unødvendig. Graviditeter avslører seg selv etter hvert, som regel lenge før bebisen titter ut, så ikke vær redd for å gå glipp av nyheten. Men altså, hvis du gjerne vil vite det før alle andre, kan du sende en mail til linda(Æ)tumalillia.no og skrive "Jeg vil vite det først!!!" i adressefeltet, så skal jeg sette deg på jeg-er-gravid-mailinglista mi og hvis jeg noen gang skulle finne på å bli gravid igjen, skal jeg passe på å gi deg beskjed før alle andre ;D

Men altså: Til alle dere som har ønsket meg til lykke de siste ukene, fortvil ikke: Det er ikke deg, det er meg, og jeg er på ingen måte fornærmet. Jeg bare innser at det antakelig ikke bare er dere som lurer. Jeg har nok lagt merke til enda flere stjålne blikk på magen min og skjønner godt hvorfor. Men nå vet dere grunnen, og det er jo kanskje like greit ;) 

 

Følg Tumalillia Blogg på Facebook for å få med deg flere innbilte svangerskap og andre viderverdigheter :)

#gravid #ikkegravid #baretjukk #fitness #fatandhappy #madcon #allergi #tumalillia #svupp

DIY: Teip igjen munnen på unga!


 

Misforstå meg ikke. Jeg er veldig glad i unger, og jeg vil at de skal ha det best mulig. Helst da på en sånn måte at jeg selv også har det best mulig. Særlig når det er ferie. Men altså, særlig når det er ferie, så hender det at unga kan gå en på nervene, bare fordi man plutselig tilbringer så uvant mye tid sammen. Kvalitetstid liksom. Yey! Og når man har  mye kvalitetstid, så burde man jo faktisk ha det mer enn litt over middels hyggelig sammen. Det er jo tross alt dette man har gledet seg til gjennom den lange tidsklemmevinteren.

Vi har feira hjemmesommer i år. Det har vært billig og bra, og virkelig helt greit når vi faktisk bor sånn til at alle de andre som "bor" her er hyggelige hyttenaboer som også har sommerfri. Vi har rodd ut på vannet her, vært på stranda, slækka´n i hengekøya, lest bøker, plukka markjordbær og lekt butikk. Men noen ganger, bare noen ganger, kan det altså bli "litt" intenst, uansett hvor glad man er i hverandre. Og i dag, da vi tilogmed hadde hatt overnattingsbesøk, forøvrig av verdens søteste lekekamerater, så var det likevel øyeblikk hvor desibelskalaen nærmet seg den øvre grensen for hørbar lyd. Det var vel forøvrig vår egen Lillemor som sto for de lyseste tonene på den skalaen. Men det hørtes ikke akkurat ut som englesang da, for å si det på den måten. Og da prinsessetiaraen røk i to fordi både prinsen og prinsessen ville ha den på sitt royale hode, lignet nok mitt eget hode mer på et sånt der poltergeist et, som virret rundt, på jakt etter hva som helst i rommet som kunne brukes som avledningsmanøver!

For avledningsmanøvre blir man egentlig ganske god på når man er mamma. Det er bare å innse: Diskusjoner om hvorfor man ikke kan gjøre ditt eller datt, fungerer særdeles dårlig på treåringer. Men sier du "Is!" eller "Se her, et skattekart!" så slipper man plutselig unna hele diskusjonen. Og duverden hvor mange diskusjoner jeg har avbrutt bare ved å komme opp med noe annet. Men da må man også komme opp med noe annet. Jeg var tom for is, og kjente jeg var lite lysten på skattejakt. Atter en gang var det barnas egen oppfinnsomhet som reddet meg.

Det lå en teiprull på bordet. Jeg takket "Han-der-oppe" i mitt stille sinn for at jeg ikke hadde ryddet så nøye og høyt sa jeg: "Ja, såklart, bare lån ivei!" Og barna lånte. De teipet kopper og kar, bord og stoler, fingre og føtter. Det var en konsentrert stemning og jeg digga den nye leken deres. Enda bedre ble det såklart da de fant ut hvor moro det var å teipe igjen munnen sin. Det ble den ultimate stilleleken, og jeg kunne samle dem koselig rundt meg i sofaen til en hyggelig lesestund. Jeg rakk tilogmed å telle meg gjennom hele historien til Alf Prøysens geitebukk, før teipen hadde mistet sin magiske sjarm. Det må bare prøves. Til glede for både liten og stor. Brått kunne jeg høre fuglene synge igjen og ungene var atter de søteste på jord. Da overnattingsgjestene ble hentet var teipen fremdeles på, og heldigvis var foreldrene svært enige i at dette var et genialt eksempel på barns lek møter voksnes behov. Så folkens, det trenger ikke alltid være så avansert for å være fengende. Gjør det selv (DIY): Finn fram kid'en i deg og eventuelt en teiprull.

 

For flere hverdagsglimt og -gleder, følg Tumalillias Blogg på Facebook eller her. Jeg blir så glad for respons og kommentarer, så det er bare å poste ivei. Eller bare les og kos deg! God sommer :)

 

#diy #sommeraktiviteter #aktiviteter #gjørdetselv #kvalitetstid #avledningsmanøver #mammablogg #mammaliv #ferie #sommer #teiprull #hjemmesommer #billigsommer #tips #sparetips

DIY: Minnies sløyfebutikk


Det er sommer og det er ferie. Det betyr fri i maaaaange dager etter hverandre, og jeg er ingen barnehage. Med det mener jeg at jeg ikke akkurat er noe oppkomme av ideer til hva man plutselig kan finne på å leke, sånn på stående fot. Men treåringen min er et sånt oppkomme, det er bare ikke alltid hun vet det selv. Som i dag for eksempel, da hun spurte om vi kunne leke Minnies Sløyfebutikk. Hun elsker å se episodene på Disney Junior hvor Minnie og Dolly knyter og selger sløyfer til den store gullmedalje. Og akkurat en sånn butikk ønsket hun seg. Heldigvis hadde hun nettopp også gitt meg ideen til hvordan vi kunne lage den.


 

For da vi holdt på med det jeg syntes var en fin sommeraktivitet, vaske huset, viste hun meg kluten sin: "Se den ligner en sløyfe!"

 


 

Så jeg fram med alle slags fargerike svamper og kluter og vi tryllet dem (i ekte Minnie-stil) raskt om til vakre sløyfer, trengte bare noen hårstrikker og vips, så var de klare for salg. Vi rigget oss til i stua med kasse og penger. Penger må man ha, men man kan gjerne ha trykket dem selv, altså.  Eller så kan man bruke den der haugen med zloty man har liggende i tilfelle man noen gang skulle dra på ferie til Polen igjen. Endelig kommer de til nytte!

 


 

Man trenger egentlig ikke et kassaapparat med knapper og pling heller. Det klarer seg fint med et godt gammeldags treskrin. Særlig et med små rom til pengene er jo supertopp, ellers kan man lett lage rom i sånne kasser og esker, da :)

 


 

Sløyfebutikken var et fint avbrekk fra den vanlige dagligvarer-varianten, selv om den såklart er en slager. Man kan også sprite den opp (eller kanskje ikke sprite, da, haha!) med salg av lissom-kaker og lissom-kaffe, eller hva med å diske opp med ekte muffins og kakao. Hvis det plutselig skulle bli en regnværsdag igjen, tror jeg jammen jeg skal sette igang med det! Det er jo en flott regndags-aktivitet, som ikke er over på et blunk. Hvis man skal bake og lage dem sammen også.


 

Å lage kakao sammen er veldig kos. Og det er også en veldig koselig aktivitet å sette seg ned med selvlaget kakao og spise lunsj sammen. Hvor ofte gjør man det, liksom? Som regel blir det ei brødskive i hånda (eller ei bolle... haha, se NRKs Verdens beste pappa episode 1) og særlig om sommeren. Men en kakaolunsj kan være gull verd. En pustepause hvor man får tid til å sette seg ned og bare prate sammen. Det er jammen underholdende å høre hva som rører seg oppi hodet til en treåring.

Nå nettopp, for eksempel, kom det et gullkorn igjen. Tomine skal sove, og vi  har nettopp lest en bok på senga om motsetninger: "Liten og stor, bak og foran, kald og varm." Jeg har satt meg godt til rette i sofaen da jeg hører inne fra rommet hennes: "Mamma! Jeg har drukket helt opp flaska så den er helt tom, og da må jeg tisse. Og du må fylle opp flaska." Så kommer hun plutselig på noe: "Det er helt  motsatt det! Jeg tisser og du fyller opp!" Elsker å høre gleden i stemmen hennes når hun har lært noe nytt. Og jammen passer den nye lærdommen inn i de pussigste situasjoner. Det var jo faktisk ganske riktig :D

Så god natt, folkens! Jeg skal bare gå og fylle opp ei flaske :D

 

#diy #gjørdetselv #feire #regnvær #mammaliv #mammablogg #gullkorn #lekebutikk #tips #lunsj #kakao #sammen

Oppå Lauvåsen veks det jordbær

Og jammen veks det plenty her oppe i skogen også. I dag fant vi et "smultronställe". I Sverige brukes uttrykket ofte. Og som regel handler det om å ha et sted hvor man kan gå for å finne roen. Frisk luft. Stillhet. Et sted å gå til når hverdagen presser på og man trenger å snappe litt luft imellom alt kaoset. Det skal være lett å komme seg dit. Det kan gjerne være litt bortgjemt for alle andre. Og det trenger ikke vokse markjordbær der :) Jeg tenker at vi skulle hatt et sånt uttrykk på norsk og hvor godt det hadde vært for oss alle å ha et sånt sted.

Tomine og jeg gikk en tur med Lindy i skogen her i dag, og da snublet vi over et sted med masse markjordbær. Det bugnet. Rødt, rødt, rødt innimellom alt det grønne. Vi satte oss ned for å plukke, spise og tre på strå.

Det å tre på strå var nok det aller morsomste, syntes Tomine, og de bittesmå fingrene jobbet hardt for å få bærene på strået. Det ble en fin pustepause for oss alle tre. Og mens jeg satt sånn og så på den lille jenta mi som jobbet så ivrig med hvert eneste lille markjordbær, kom jeg på det fine svenske uttrykket og husket på at der jeg vokste opp hadde jeg et sånt "smultronställe".

Det var ved den buldrende fossen i elva jeg likte å kalle "mi". Den rant rett nedenfor huset der vi bodde. Huset på prærien. En halv kilometer fra hver eneste nabo. Men selv når man bor øde, så trenger man et "smultronställe", et sted der man kan løpe fra hverdagen når den tynger som mest, eller når man bare trenger litt ny inspirasjon. Ved elva og fossen kunne jeg samle meg igjen. Jeg kunne løpe nedover bakken og kaste meg ned på den store, flate steinen som stakk opp midt i elva og bare ligge der og høre vannets bulder overdøve suset i hodet. Noen ganger sang jeg. Så høyt jeg kunne. Det jeg har skjønt senere er at når man sitter sånn alene, midt i en foss og synger for å overdøve den, så høres det ganske langt, selv om man ikke hører noe annet selv. Heldigvis oppdaget jeg aldri det før jeg ble voksen og for lengst hadde sluttet å sitte der. Fordi vi flyttet. Men da jeg kom på det, ble jeg litt forlegen da jeg tenkte på folk som hadde hørt meg sitte der og gaule. Forhåpentligvis var det ikke så mange av dem. De eneste som fartet på leireveien forbi fossen var hestekjerrene til naboen.


 

Det fine med "elva mi" er at den har jeg alltid hatt med meg, uansett hvor i verden jeg har havnet. Hver gang jeg har flyttet eller vært på reise, har jeg alltid oppsøkt en elv (eller et hav) for å ha et sted å gå til. Og det fine er at uansett hvor i verden man befinner seg, så er vannet alltid det samme. Det renner like sikkert med samme, jevne, beroligende rytme. Enten den klukker fint eller buldrer kraftig, så er elva den jeg oppsøker når jeg trenger å finne meg selv igjen. Eller bare finne stillheten. Den er mitt "smultronställe", og midt i en mobil verden, hvor alt kan fås i lommeutgaver sånn at man kan få det med seg, er det godt å vite at går jeg lenge nok, finner jeg alltid ei elv. Jeg trenger ikke putte den i lomma, for den ligger der den har ligget, antakeligvis i hundrevis, kanskje tusenvis av år og gitt ro og styrke til generasjoner før meg. Kanskje er det nettopp det som gjør elva så spesiell for meg. Kanskje det er fordi den knytter meg til alt som har vært og som skal komme. Det er noe vakkert og evig med elver, og ingenting gir meg mer ro enn selve evigheten.


 

Etter skogsturen fant vi roen på vannet. Jeg pakket bikkje og unge med meg i båten (mammapoeng for det, asså!) og rodde oss utover det stille vannet som ligger rett utafor huset her. Har du ikke en robåt, så kan jeg anbefale på det sterkeste å finne et vann og leie en. Det er mulig det ser mer idyllisk ut enn det faktisk blir, haha, men når man endelig er midt utpå vannet, så er det verdt jobben med å komme seg dit. "Mitt stille vann" er muligens det beste norske uttrykket for "smultronställe" som jeg har hørt. Og det er jammen ikke så feil.

 

Dagens gave til deg: Diaz med "Mitt stille vann" <3

GXxWps1iFLc
 
Følg gjerne Tumalillia Blogg på Facebook ;) Så sees vi igjen!


 

Video med dansen til brudepikene våre!

 

Når man velger 3-åringer til å danse i bryllupet sitt, må man bare tåle at ikke alt går som planlagt :D Søstra mi filma det hele, så da kan jo dere også få se det! Jeg skrev om det herlige innslaget i forrige blogginnlegg. Jentene hadde øvd på å danse, men da en av dem plutselig stilte seg opp for å synge i stedet, måtte vi jo bare gi henne en mikrofon! Ingenting er mer sjarmerende enn litt uforutsigbar barneunderholdning. Elsker at vi våget å gi dem ansvaret for den pompøse prikken over i-en i bryllupsseremonien vår: Selveste utgangsmarsjen. De leverte virkelig! Her er videoen. Enjoy <3

 


 

Tusen takk for alle likes og kommentarer vi har fått, både her i bloggen og på Facebook-siden til denne bloggen. Det er så moro med respons! Har forstått det slik at mange likte å se bildene fra bryllupet, så nå fikk dere dette bonus-innlegget også. Koselig å dele det med dere <3

Ellers er vi i feriemodus her, og det frister jammen til flere skriblerier, så vi sees snart igjen :) God sommer så lenge!

Magisk bryllup i vår egen Frydenlund



Vi har samlet et knippe bilder som gir deg en liten sniktitt inn i den største dagen i livet vårt. Håper du liker det. Og du leste helt riktig, etter den magiske dagen i furulunden ved vårt nye hjem, døpte vi likegodt om hele plassen til Frydenlund. Frydligere lund skal man lete lenge etter.

I utgangspunktet var planen en kjempestor fest for alle våre kjente og kjære, men etter en heseblesende vår, fant vi ut at det riktigste ville være en romantisk dag hjemme i vår egen hage, sammen med bare våre aller nærmeste familie og forloverne.  Det ble en superfin og intim ramme rundt den høytidlige dagen. Når vi i tillegg fikk besøk av så mange fantastiske musikanter, ble det likevel ganske så storslått og minneverdig.

Men aller først var vi helt alene. Det var kanskje et av de fineste øyeblikkene den dagen. En klokketime før bryllupet skulle starte, stakk vi av fra hele hurven av folk og ballonger og blomster som skulle plasseres og poleres, og ikke minst alle jordbærene som skulle renses. Vi er en jentegjeng som kaller hverandre hjerteberter, og noen av bertene stilte opp denne store dagen med gode sko, tålmodighet og stort pågangsmot og fikset det aller meste av forvillede kaker og forvirrende blomsterleveranser. I tillegg har jeg også en mor som er en racer på nettopp slike vertinne-ting. Problemet var bare at hun og pappa et kvarter før vielsen skulle starte hadde vranglåst seg inn på badet og greide ikke komme seg ut. Det var en helt perfekt start på en drømmedag! :D Akkurat så mye kaos som det bør være. Akkurat så mye kaos som jeg og min forlovede hadde forventet. Derfor planen om en sweet escape en liten stund for å puste ut. Alene. Det var utrolig godt å bare snike seg unna de festklare og rusle ned for å rigge istand robåten og øve litt på løftene vi skulle gi hverandre under vielsen.

Det var nesten enda mer rørende å lese for hverandre der, alene i skogen.

Alvoret er i ferd med å gå opp for brudgommen ;)

"Vårt eget" musikkorps har stilt opp, klare til å sette igang med 17. mai stemningen. De startet samtidig som vi la ut fra brygga en ti minutters båttur unna vår egen "hagehavn". Det var en surrealistisk og ubeskrivelig opplevelse å ro stille avgårde til lyden av hornmusikk mens folk vinket og jublet med norske flagg fra hyttene omkring vannet. Vi følte oss nesten kongelige :D Jeg hadde tilogmed krone!

Konsentrerte brudepiker er klare for oppgaven.

Så dukker vi opp i det fjerne. Brudefølget strømmer til vannkanten for å ta imot oss til tonene av hornorkesterets "Always look on the bright side of life".

Stadig like surrealistisk å oppleve i den lille vika vi pleier å slappe av i helt alene.



#idyll #lykke #glade #altvikunnedrømmeom #sjekkdetværetda!

 

Here comes the bride:

Herlig å vandre opp til brudgommen min omgitt av såpebobler <3

Inngangsmarsjen var den keltiske salmen "Be thou my vision".

Søsteren min viet oss, og det var så personlig og fint <3





Kysset. Hva mer kan man si...?

Familien <3

   

 

Avslutningen var høydepunktet: Brudepikene våre danset til Frost-melodien "Let it go". Det var utrolig rørende å se hvor fokuserte de var på oppgaven. Det var SÅ fint.

"Give me the microphone, the girl wants to sing!" ...det ubetalelig herlige uforutsigbare med å la treåringer underholde i bryllupet ditt.

Når man plutselig vil synge i stedet, får man såklart lov til det! :D

"Let it go!"

Og danse-søstrene beholdt fokuset videre. Det var overveldende magisk. Ord blir litt fattige <3

Alle tre brudepikene på plass for finalen. Sjekk rørt brudepar!

Søte brudepikene <3

Større sjarmtroll skal man lete lenge etter. Liv og latter i bøtter og spann :D

Nå er det oss to <3

 

Følg med oss videre på Facebook-siden til Tumalillia Blogg Vi drypper innom internettet med ujevne mellomrom for å fortelle om stort og smått fra livet vårt. Legg gjerne igjen en kommentar! Det varmer :)

 

#bryllup #drømmedag #romantisk #idyll #hagebryllup #kjærlighet #frydenlund #minneverdig #hjerteberter #nordlandsbunad #brudekrone #verdensbestebrudgom
 

 

Huskelekfiasko til det gode

#travelmamma på utviklingssamtale. Rakk det akkurat før sommerferien snart bryter løs. Idet jeg slår meg ned på en av de bittesmå stolene barnehagebarna bruker å sitte på, smiler pedagogisk leder meg til og spør: "Hva liker hun å leke når hun er hjemme, da?" Det er overhodet ikke ment som en tankenøtt, snarere et enkelt og hyggelig spørsmål, som lettbeint skal invitere til samtale og gjøre henne litt bedre kjent med jenta mi, men tunga slår krøll på seg og jeg prøver febrilsk å unngå at den uttaler: "Jeg vet ikke, hun sitter egentlig stort sett og ser på tv. Hele ettermiddagen." 

Du kjenner kanskje de øyeblikkene, når hjernen er like ordrapp som en amøbe: Du vet veldig godt hva du ikke skal si, og så kommer du ikke på noe annet enn akkurat det. Akkurat sånn er det. En god stund. Jeg mumler noe uforståelig mens jeg leter rundt blant de små grå. Kommer på putehaugen fra hagemøblene som ble båret inn i all hast sist regnværsdag, og som fremdeles ligger midt på stuegulvet: "...hun liker å klatre og skli på puter...?" prøver jeg meg, og får et anerkjennende blikk og oppmuntrende nikk. Men så gir jeg opp. Lar setningen om litt vel mye tv-titting glippe ut, i håp om å få ryddet hele det punktet av banen og åpne vei så flere forslag kan nå fram til pannelappen. Heldigvis er pedagogisk leder fremdeles smilende og forståelsesfull: "Det er jo helt greit da! Hun er veldig aktiv ute hele dagen og jeg forstår at det kan være litt godt å bare slappe av foran tv´n når man kommer hjem." "Er det sant?" Jeg puster litt lettet ut og endelig kommer jeg på litt flere ting som hun synes er moro å drive med: "Hun liker å leke med vann, og danse og synge til sanger på... (jeg rødmer) ...tv..." hehe, jeg er virkelig (ikke) i siget.

Hvordan i all verden ble jeg en sånn mamma som ikke klarer å komme på hva datteren min liker å leke med? Var det et sted mellom skoleavslutninger og sjongleringen av jobben som lærer og menighetspedagog? Mellom eksamen og bryllupsplanlegging? (Bilder og blogg fra det magiske hagebryllupet vårt kommer forresten snart i en helt egen og ganske lang blogg) <3

 

Et sted på veien mellom livet mitt og livet hennes, hadde jeg gått meg litt vill.

 

Jammen var det bra jeg kom på at jeg trengte denne utviklingssamtalen i barnehagen, sånn at jeg kunne komme meg litt på track igjen. For jeg ble veldig takknemlig over at hun kunne svaret på hva datteren min liker å gjøre: Ta i fart og huske høyt, leke prinsesse mens hun sykler med en prins bakpå, vaske og kle på dukker, lage kaker i sandkassa. Om et par uker starter ferien, og det var jammen ikke dumt å få noen gode ideer til hva vi kan finne på sammen.

Jeg gikk rett hjem og slo av tv´n. Overraskende nok til null protester fra prinsessa. Vi lekte med dukka hennes i badekaret, fant fram esken med mine gamle dukkeklær og hun fikk imponere meg med hvor flink hun var blitt til å kle på. Jeg sendte noen varme og takknemlige tanker til dem som bruker hver eneste dag på å se og leke med datteren min. De som smører henne med solkrem og sørger for at hun er frisk og glad hver eneste dag. De som kjenner den delen av henne som jeg aldri får se, og de som sørger for å ta bilder og lime inn i det tjukkeste fotoalbumet jeg noen gang har eid, som gir meg gode råd og tips til hvordan jeg kan gjøre den lille jenta mi glad. Jeg er så glad i dere, alle fire, som jobber i barnehagen der hun går. Unner alle barn å vokse opp i deres kjærlige og kompetente omsorg, og alle foreldre å ha deres visdom og råd med seg i hverdagen. 

Til slutt var det litt godt å komme hjem og ha en brainstorm sammen med Verdens beste pappa og komme på massevis av moro som jenta vår liker å gjøre. Brainstorm anbefales, enten det er med ditt barns Verdens beste pappa, barnehagepersonalet eller besteforeldrene! :)

      

Tror jammen dette årets sommerferie skal bli en vinner for både liten og stor her i familien. Det krever ikke så mye. Bare å være tilstede i øyeblikket <3



#travelmamma #barnehage #øyeblikket #deterlovåikkealltidværeheltpå 

Mahna, mahna

En klassisk Tumalilliahistorie til glede for nye lesere :)

Jeg har allerede fortalt at kjæresten min, Tomman og jeg bodde i en leilighet i Oslo for et par år siden. Naboen vår der var psykolog, og en dag sa hun at hun snart ville komme til å gi oss papirer på at vi var gærne. Jeg skjønner egentlig godt hvorfor, og kanskje du også gjør det etter å ha lest dagens blogg... Da vi bodde der, fant Tomman og jeg ut en liten greie som vi fortsatt gjør for at livet skal bli litt enklere:

Du vet kanskje at vi jenter kan være litt irrasjonelle og fare opp uten nevneverdig grunn. I perioder har jeg vært så dum på den måten, at kjæresten min fikk veldig nok av meg. Det var da jeg fant ut at jeg skulle gå til legen. For jeg tenkte at jeg kanskje kunne få en sånn fin biokjemisk forklaring på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. At det var en allergisk reaksjon eller noe. Jeg hadde nemlig hørt at man kunne bli litt irritabel av pollenallergi. Og var det ikke nettopp kommet masse pollen i lufta, kanskje? I så fall ville løsningen være en kortisonsprøyte og jeg slapp å streve så veldig med å skjerpe meg. Kjemien ville ordne opp selv, var min plan. Eller kanskje jeg fant ut at jeg var gravid? Da ville jeg jo ha et fullkomment påskudd for å oppføre meg irriterende irrasjonelt i minst åtte måneder til!

Jeg syntes legebesøk var en ypperlig plan. Helt til legen smilte litt og sa:

"Det er ganske menneskelig å være irrasjonell, da. Og man trenger ikke alltid ha stålkontroll på følelsene sine. Det er sånn følelser er. Men hvis dette er plagsomt for deg og kjæresten din?"

"Det er det," kunne jeg forsikre henne om. Ja, så hadde hun et lite knep. Det var ikke akkurat medisinsk, og kunne egentlig virke ganske tullete, men hvis jeg var innstilt på å finne ut av dette med min dramaqueen-greie, så kunne det faktisk funke. Jeg var veldig innstilt. Og hun fortalte; om et vennepar som hadde hatt stor suksess med å innføre at hver gang fruen hadde fått et litt for heftig irrasjonelt utbrudd, så skulle gubben bare replisere med et tulleord som de hadde blitt enige om på forhånd. Og det hadde faktisk funka! Det skjedde fortsatt at de var uenige og diskuterte, men legen min sa at nå hørtes det mer ut som de tullet og situasjonen ble snudd til noe komisk. Et tulleord?!!  Snakk om alternativ medisin, men jeg ble så glad for forslaget . Dette var akkurat noe sånt vi trengte, mente jeg, og kunne forsikre legen min om at kjæresten min ikke kom til å misbruke det (for i så tilfelle ville det miste litt av effekten, sa hun). Så jeg dro hjem og presenterte forslaget, og heldigvis for meg syntes Tomman også at det var en god ide. Og forslaget hans var at hver gang jeg ble litt for ilter, skulle han nynne "Mahna, mahna?" som de gjør i Muppetshow, og da MÅTTE jeg replisere: "Duhduhduhduhduh!"

Hvis du ikke har hørt den før, så er den her:

8N_tupPBtWQ   
Foto: Skjermdump youTube

Så nå går vi altså rundt og synger den utrolig hjerneklistrende låta (sorry hvis jeg nettopp gav også deg den på hjernen!) og det er altså SÅ effektivt! Min gamle nabo, skal få lov til å gi oss papirer på at vi er gærne. Det gjør ingenting. Hvis det er litt tull i hverdagen som skal til, så gjør jeg gjerne det. Nå kan det faktisk være litt morsomt å krangle. Det er nemlig helt umulig å holde på furteleppa og samtidig synge: "Duhduhduhduhduh!"

Prøv selv! ;)

 

#mahnamahna #psykologi #visdomsord #irrasjonell #alternativmedisin #humor #hverdag

Å vente på gåsunger


 

Jeg lovte hverdagsliv, og her kommer hverdagsliv. I bøtter og spann. Treåringen og jeg har brukt en time på å kle på skidress, flette skifletter og finne skisko. Vi har påskeferie og fri og jeg føler meg som verdens beste mamma som har tid til å se jenta mi inn i øynene og la henne kle på seg skidressen selv. Vel ute vil hun ikke gå på ski allikevel, men jeg smiler. Faktisk. Jeg kjenner på gleden ved å ha funnet roen og sier ja til heller å gå tur på beina. Jeg tar henne i hånda. Har tid til at hun får åpne porten selv. Idet vi rusler mot skogen titter hun opp på meg og spør: "Skal du ikke snakke i telefonen din, Mamma?"

Det smeller i magen, jeg krymper to størrelser og jeg skjønner at hun har merket veldig godt at jeg ikke har hatt like god tid i ukene som gikk. Vi har kjøpt nytt hus, flyttet inn i det, stelt pent med det gamle huset og gjort det klart for fotografering, takst og visning. Den siste uka rakk jeg 9 runder med påskehistorien, i tillegg til lillemors barnebursdag. For ikke å snakke om familiebursdagene (legg merke til i flertall).



Hadde det ikke vært for en fantastisk forlovede, og utrolig hjelpsomme foreldre, hadde jeg vel gått i bakken for lengst, men nå er vi snart i mål. Huset er straks klart for visning på tirsdag (link til annonsen her).

        
 

Og nå, akkurat nå sitter jeg i sola og nyter at jeg slipper å skrive den oppgaven i teologi som jeg ikke trenger å levere før på mandag. Jeg har tid til et par timer inn- og utpust mens lillemor høneblunder i vogna. Fuglene kvitrer. Isen på vannet er fremdeles dekket av snø og kjæresten sitter på balkongen ved siden av meg og døper om vårt nye hjem til Frydenlund. Livet smiler.

Men det er ikke så kult at jeg innimellom glemmer bort den viktigste oppgaven jeg er tildelt her i verden. Jeg er mamma. Og i den rollen ser jeg på Tom André, min kjære, som verdens største forbilde. Jeg kjenner ingen som så på alvor har satt seg inn i papparollen med en tilstedeværelse som omfavner alle livets store og små øyeblikk. Tomine er heldig og det er jammen jeg også. Skryteepisode av "Verdens beste pappa" her <3

 

Skjermdump fra serien "Verdens beste pappa" på nrk.no

I episode 2 av samme tv-serie, handler det om å greie å legge fra seg duppedingsene som tar fokuset vårt ifra barna og øyeblikkene. Jeg applauderer og bestemmer meg for å herme. Jeg vil også være tilstede. Jeg vil være verdens beste mamma for jenta mi. Og jeg elsker å sitte sammen med henne og vente på at gåsungene skal sprette ut sånn at vi kan leke med dem. Jeg skal nyte fridagene som kommer. Håper du også skal det. God påske!

 

 

Følg Tumalillias hverdagsliv på facebooksiden Tumalillia blogg

 

#godpåske #mammalivet #mammablogg #hverdagsliv #treåring #skitur #ikkeskitur #påskehistorien #øyeblikket #nrkpappa #verdensbestepappa #fokus #leggvekkduppedingsene #væretilstede #gåsunger

På premierefest i NRK



 

Noen morgener går virkelig alt den veien høna sparker. Startet dagen med en liten inspeksjon i speilet, for å se om jeg var premiereklar. Hele familien her var nemlig invitert på premierefest på NRK. Ved nærmere øyensyn la jeg merke til at etterveksten hadde poppet fram igjen. Skjønner ikke greia med at ettervekst bare bølger seg ut av hårrøttene, mens hårlengden ikke rikker seg en millimeter. Forklar meg det!

De som ser meg til daglig kan nok bekrefte at min ettervekst er rimelig grå, så jeg bestemte meg for å fikse litt på den. Fram med hårfargepakka, smøre tjukt på, vente, skylle. Burde være ganske enkelt, egentlig.

Hadde det ikke vært for at strømmen gikk mens jeg holdt på. Hos oss betyr ikke det bare at lyset blir borte. Det gjorde det jo. Var derfor jeg skjønte at strømmen var gått. Men tanken slo meg at det kanskje også betød at pumpa til vannet også stoppet. Jeg hoppet inn i dusjen for å skylle ut hårfargen, bare for å få det bekreftet, vannet stoppet etter bare noen sekunder. Jeg hylte:

"Tom Andreeeee! Tom André-Tom André-Tom André!"

Han kom selvfølgelig løpende, og synet som møtte han minnet nok mest om den legendariske Carrie: "Vannet stoppa. Du må gjøre noe!"

Han prøvde å ikke le: "Hva kan JEG gjøre?"

"Hva som helst. Smelt snø, skaff meg vann! Jeg har hårfarge i håret. Det kommer til å falle av hvis det sitter i lenger. Eller bli helt svart. Du må gjøre noe!"

Etter en kjapp runde med klok ettertenksomhet kom det fra min kjære: "Det eneste du kan gjøre er å kaste deg i bilen, kjøre ned til det gamle huset vårt og dusje ferdig der."

Han tilbød seg å børste bilen, for det hadde snødd ganske mye. Jeg gjorde som han sa og ønsket meg stille at strømmen ikke skulle ha gått der nede også. Vi har tross alt bare flyttet noen få hus lenger opp i lia.

De siste hundremetrene fram til den lille røde stua (som vi bodde i sist blogginnlegg) var nylig brøytet. Traktoren kjørte rett foran meg, og jeg takket Gud for bra timing og for at ikke alt var nødt til å gå på tverke. Kom i det samme på at jeg hadde glemt sjampo og ble nødt til å vaske premierehåret mitt i Lano. Filosoferte litt over hvorfor en ulykke aldri kunne komme alene.

Og mens jeg var inne i det ettertenksomme hjørnet kom jeg på hvor rart det var å vite at man skulle gjøre noe for siste gang. Nå visste jeg at jeg aldri skulle dusje i den røde stua vår igjen. Det var en rar, men også litt fin følelse. Det ble så merkbart at vi sto foran et nytt kapittel i livet, og at et kapittel var avsluttet. Litt senere på dagen kjørte vi inn i et kapittel som vi også forlengst har avsluttet: Oslobyen, der jeg bodde da Tom André og jeg møttes første gang. Da vi begynte å lengte etter det gode liv på landet, flyttet vi hit til Søndre Land, men i går var det godt å kjenne på bypulsen igjen. Det var stas å bli tatt imot som gjester til en premierefest på Marienlyst.

Tomine og de andre barna, som er programseriens hovedpersoner, sammen med pappaene sine, ble ekstra godt tatt vare på. Det var brus, pizza, ballonger (det var kanskje det aller kuleste!) og et eget filmrom med program fra NRK Super.


Vi voksne ble også gjort stas på, og så fikk vi se det første programmet i serien. Vi satt der, både Tomman og jeg, med tårer i øynene, og latter i halsen. Det var enda bedre enn sist vi fikk se noen glimt! (Les her om sist vi var på besøk i NRK) Det gjør noe med deg å få se deg selv sånn fra utsiden. Det var godt å få et friskt og annerledes perspektiv på tingene. Det var egentlig litt godt å kunne se humoren i våre små dagligdagse feider. Jeg håper vi kan klare å ta med oss det komiske og hjertevarme perspektivet hjem tilbake til hverdagslivet vårt.

I bilen på veien hjem fra festen var alle de ubestemmelige grufne følelsene som kan dukke opp i løpet av en hektisk hverdag, som blåst bort. Vi kunne se beundrende på hverandre og innrømme at jammen har vi fått til noe også! Vi var så superstolte av den tillitsfulle og trygge jenta vi har skapt sammen, som løp rundt sammen med de andre barna, kalte sin splitter nye venninne for "søstra mi", tok ei fra NRK-crewet pent i hånda og ble med inn på filmrommet. Alene. Og Tomman og jeg kunne sitte og være voksne og stolte. NRK vet å lage fest! Enten det er premiere for "Verdens beste pappa" eller VM i skiskyting. De klarer å servere de gode opplevelsene. Vi er så utrolig takknemlige og stolte av å få være en del av bidragsyterne til denne tv-serien, og synes det er så kult at nettopp vi fikk sjansen til å lære og oppleve så mye. Håper det vi har vært med på kan gi inspirasjon og gode tanker til massevis av småbarnspappaer (og mammaer) der ute.

Og for de som synes denne bloggen i det siste har blitt litt mye fest og litt lite hverdagsliv, kan jeg anbefale dere å skru på NRK1 mandag 7. mars, klokken 19:45. Der får dere en god smakebit av en usminket (bokstavlig talt) og ekte hverdag i familien vår. NRK har gjort en kjempejobb i å gjengi hverdagslivet vårt på en måte som vi selv kjenner oss igjen i, i tv-serien "Verdens beste pappa".


 

Legger ut nyheter om programserien "Verdens beste pappa" på Facebook siden Tumalillia Blogg etter hvert som det dukker opp. Følg meg gjerne der :)

#verdensbestepappa #nrkpappa #premiere #premierefest #tommanogtomine

På terskelen til et superår

 

Nyttårshilsener fra det lille røde huset i skogen. Håper 2016 skal svare til forventningene for oss alle. Jeg har så mange drømmer for dette året som jeg ikke kan huske å ha hatt før, og er veldig spent på hva de nærmeste månedene har med seg av overraskelser.

Nyttår er jo tiden for å reflektere og tenke litt over hvor man er og hva man vil videre, og ikke sjelden kommer man da på at det kunne vært greit med litt forandring. Noen ganger er det for eksempel akkurat litt for trangt å bo to store hunder, et barn og to voksne i ei lita rød stue, uansett hvor idyllisk det også er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer kjenner jeg at veggene kommer imot meg her jeg sitter. At eiendelene våre bare flyter utfra skapene og utover gulv, trapper, benker og bord. Og det føles mest som å bo i et kott fullt av saker og ting. Eller: Det føles som å VÆRE en av de sakene og tingene. Som bare er stappet inn et sted og der må man sitte. Helt stille. Så ikke noen av alle de andre tingene skal rase i hodet på en. DA drømmer jeg om litt bedre plass. Og jeg drømmer meg bort i store vinduer og nydelig utsikt. Lukten fra blomstrende epletrær og sommer. Lyse, lange dager og tynne sommerklær. Store, kjølige stuegulv man kan danse over, mens noen sitter borte i et hjørne og spiller harpe eller flygel. Blondegardiner som blafrer lett i sønnavinden og smaken av hjemmelaget bringebæris.



Kanskje det jeg aller mest drømmer om, er sommeren. Jeg tror kanskje det. Hver gang vinteren bikker nyttår, kjenner jeg forventningen om at nå blir dagene lengre og lysere. Jeg kan nesten lukte syriner hvis jeg tenker hardt nok på det. Et deilig avbrekk fra ribbelukta. Første nyttårsdag liker jeg å skifte ut juleduken, lene meg litt framover og drømme. I dag drømmer jeg om bryllupet vi skal ha i juni. Trodde ikke jeg skulle bli så hodestups engasjert, men jammen har basillen bitt meg litt. Fant en kjole på finn.no og bare bildet av den stappet en hel masse ideer ned i hodet mitt. En fargepalett til og med! Haha, hadde ikke akkurat planlagt å ha fargepalett, men når man leser for mange amerikanske bryllupsmagasiner, så begynner man til slutt å tro at det er helt normalt å ha. Jeg er i hvertfall veldig fornøyd med min.

 

 

 

Jeg må nesten si "min", selv om jeg er veldig oppmerksom på at det er "vårt" bryllup. Men altså: Fargepaletten tenkte jeg Tomman skulle få skånes for, bortsett fra at han jo må velge riktig farge på klærne, da. Haha! Og på brudebuketten. Og... hjelp, jeg er i ferd med å bli et brudemonster. Det kan bli et interessant halvår. Lover at jeg ikke skal blogge om all planleggingen, men det kan jo hende jeg ikke greier å dy meg etter hvert. Så slike nyttårsløfter får jeg kanskje hoppe pent over.

Nyttårsforsettene ellers handler mest om mat, eller rettere sagt sjokolade, men nå lurer jeg egentlig litt på hvordan det skal gå. Hvordan kunne jeg være så dum at jeg kjøpte den største sjokoladeplata jeg fant i butikken i går? Veldig dårlig planlagt. Nå ligger den bare og skriker hver gang jeg åpner kjøleskapsdøra. Jeg har prøvd å dekke den til med yoghurt og grønnsaker, sånn at den i alle fall ikke skal være så lett tilgjengelig, men den har altså en så gjennomtrengende MC Hammer stemme, med utrolig catchy melodi, så det er veldig vanskelig å overse den. Håper noen bare spiser den snart. Noen andre enn meg.  

 

Haha, vær så god for den reklamen. Godt nyttår til deg også! Tror det blir et spennende halvår her i familien. Med studier, bryllup, spennende jobber på oss begge to, premiere på tv-serien "Verdens beste pappa" på NRK i mars og ulike tiltak for å skaffe oss selv bedre plass. Gleder meg til å blogge om alt sammen.

 

-Linda Chalin :)

 

#godtnyttår #2016 #refleksjon #dårligplass #hjemmelagais #syriner #ribbbelukt #juleduk #bryllup #fargepalett #sjokolade #tumalillia #lindachalin

Alt jeg ville sagt deg før du døde

 

 

For veldig mange år siden satt jeg i en stue i Flekkefjord. Det var natt. Alle de andre sov, men jeg fikk ikke sove. Jeg fant en gitar i leiligheten vi lånte for helgen, og selv om jeg ikke kunne mer enn et par grep, begynte jeg å klimpre så stille jeg kunne. Jeg spilte og spilte. Akkompagnerte tankene mine, som endelig fant et mønster. Klimpring i mørket er et undervurdert beroligende middel, og endelig forsto jeg hvorfor jeg var så urolig. Det var tankene om de jeg hadde mistet her i verden som ikke gav meg ro. Særlig om én. Fetteren min. Han døde brått. I trafikken. Veldig ung. Han hadde alltid vært litt for mange år eldre enn meg, men akkurat før han døde, hadde vi begynt å bli jevnere i alder. Vi var nettopp begynt å bli kjent. Det var så vondt og rart. Ordene trillet ut av meg. Omtrent slik var sangen:

 

Went too early to bed

A lot of things I would have said

But I didn´t know

That you would go

So soon

Time was only middle-day

Why did you go away?

Not a sign of goodbye

And I

barely got to know you

 

My heart grieves

But still believes
 

I can feel you when I pray

Standing beside me in some kind of way

We´re still part of the same Kingdom you and I

Rest in peace

But this is not goodbye

 

When I lift my hands to praise the King

I can also hear your voice ring

Together we stand in the presence of Him

 

I can feel you when I pray

Standing beside me in some kind of way

We´re still part of the same Kingdom you and I

Rest in peace

But this is not goodbye

 

Rest in peace

But this is not goodbye

 

Det gav meg en underlig ro å la orda få toner og strømme ut i mørket. Jeg skrev ned sangen og la den vekk. Dagen etter reiste jeg hjem igjen. Der fikk jeg vite at en ung venninne hadde dødd i en annen tragisk trafikkulykke. På Sørlandet. En venninne jeg egentlig ikke kjente så godt. Vi hadde vært i samme gjeng en god stund, men nettopp begynt å bli litt bedre kjent. Sangen min spant på nytt i hodet mitt, rundt og rundt. "I barely got to know you" Jeg fant ut at hun døde akkurat en dag før jeg satt oppe den natta. Jeg tenkte at det kanskje var en grunn til at de ordene fant meg akkurat da, og tok kontakt med moren hennes for å fortelle om sangen. Jeg husker ikke helt om hun noen gang fikk høre den, men jeg fortalte hva den handlet om. Og jeg skulle ønske jeg hadde turt å synge den for henne i telefonen. Plutselig handlet sangen min om Inger Aase, og det gjør den fremdeles. Men den handler også om flere. Her jeg bor har vi den siste tiden opplevd mange ufattelig triste dødsfall, og det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si. Noen ganger gjør toner det litt enklere.

 

 

#trøst #goodbye

Trylla vekk tv'n



Jeg kom hjem fra skolen i dag. Litt sliten. Noen ganger er det bare godt å legge seg på sofaen, få servert litt kveldsmat og se på tv. Frost. Det er den store slageren i huset om dagen. Og særlig nå som det er like vakkert ute som på skjermen, er det ekstra kos med disneyprinsesser i isslott og vakre, pompøse sanger. Jeg innrømmer at det kanskje har blitt litt mye Frost i det siste. Men jeg hadde aldri drømt om at noen skulle finne det nødvendig å trylle bort tv'n. Ja, du hørte riktig. Trylle bort. Den var helt forsvunnet. Jeg spurte Tomman, men nei, han hadde ikke sett den. Og han pleier ikke å juge akkurat. "Men den kan vel ikke bare ha blitt borte?!" Jeg kunne ikke tro det. Kjente frustrasjonen ta meg. Det bygde seg opp til skikkelig furte-stemning inni meg. Skulle jeg ikke få se yndlingsfilmen min? Den jeg hadde gledet meg til å se siden jeg våknet i dag tidlig. For da fikk jeg nemlig heller ikke se den. Hva var denne nye greia med at tv'n plutselig skulle være tryllet bort i tide og utide. Særlig utide.

Ikke det at jeg ikke tror på trylling, for det skjer stadig vekk. Tomman tryller vekk kaker og godteri, og det blir helt borte. Han tryller vekk bamsen jeg gjerne vil ha med meg i butikken, for han synes det er litt unødvendig at jeg skal ha med meg den inn på Rema1000. Han tryller frem mat fra øret mitt når jeg egentlig ikke har så lyst på middag, men mat fra øret er såpass interessant at jeg ikke kan motstå den. Han tryller til og med vekk mikrofonen min, når han mener det er på tide for meg å slutte å synge og heller gå og legge meg. Og jeg har akseptert all denne tryllingen, siden han er så god til det. Men nå mente jeg han hadde gått litt langt. Jeg kjenner at jeg må sette en grense ved tv'n. Det er tross alt litt okay å få lov til å bare sitte der og glo på et eller annet nonsens, når man har holdt på å bygge snømenn og danset hele dagen. Jeg var sliten. Og jeg ble litt fortvila av at tv'n var borte. "Kan du ikke bare plis trylle den fram igjen," bad jeg. "Etter middag," sa Tomman. Og jeg visste at han mente at jeg ikke bare måtte vente til etter middag, jeg måtte også ha spist opp alt først. Han er ganske streng sånn, og det er egentlig ganske slitsomt. Jeg la merke til at det hang et laken i stua der tv'n engang var, og jeg gledet meg til han skulle trekke i lakenet og si abrakadabra, for da pleide tv'n å komme tilbake. Jeg gledet meg til å slappe av med å bare glo.

 Det er såklart ikke jeg som har det sånn. Det er jo Tomine. To år. Men noen ganger er det bare så lett å forstå hvordan hun føler. Så Tomine: Mamma forstår deg egentlig. Og selv om jeg sier at du ikke får lov til ting og jeg trikser med hodet ditt og tryller vekk ting for å slippe diskusjoner, så forstår jeg deg. Veldig godt. Jeg bare prøver å sette noen grenser for deg, som jeg egentlig kanskje burde satt for meg selv. Jeg tror bare at du ikke har godt av å sitte foran den skjermen hele dagen. Men skal jeg innrømme noe for deg? Husker du den helgen du og Pappa var hos Farmor i Valdres? Da dere var ute og fikk masse fine naturopplevelser og jeg fikk slappe av hjemme. Jeg så på tv. Seks strake timer med Grey's Anatomy. Så det er ikke det at jeg ikke forstår. Jeg bare prøver å hjelpe deg med å ikke bli hekta. Prøver bare å lære deg at det er godt å ikke bare fylle på hele tiden. Hjernen trenger litt hvile, skjønner du. Du trenger også å lære å kjede deg, jenta mi. Akkurat som jeg <3

 

#disneyprinsesser #Frost #trylling #kjedeseg #hvile #mammaliv #mammablogg #toåring #tumalillia #tomine

Følg Tumalillia Blogg på Facebook ;)

Kunsten å kjede seg



Fant fram julepynten i dag. På bildet ser du noen av skattene mine. Elsker at det skinner og blinker i rødt og lilla, og at stjernene glitrer i vinduet igjen. Å pynte til advent gjorde meg tankefull. Julepynt er et signal om at nå kommer et avbrekk i hverdagen. Et slags pustehull i alt det vanlige, som man kan fylle med hva man vil. Og jeg lurte egentlig mest på om jeg var nødt til å fylle det med noe som helst. Jeg begynte å tenke på når jeg sist kjedet meg. Litt bekymra over at jeg faktisk ikke kan huske det. Jeg kan huske at jeg før i tiden kjedet meg når jeg satt på do, ventet på bussen, ventet på besøket som kom litt for sent, ventet på tannlegetimen. Men nå? Nå har jeg mobilen. Mobilen med Facebook, Messenger, Instagram, Snapchat, Pinterest, dusinvis av spill og bryllupsplanleggere. Og ikke minst det store interenettet. Etter to sekunder på bussholdeplassen, famler jeg i veska etter bestevennen min.

Er jeg i ferd med å bli avhengig?

Jeg var til "avrusning" da jeg var 15 år. Det var søsteren min som hadde bestemt seg for å lære meg prinsippet om at man har lov til alt, bare man ikke lar det få makt over seg. Søsteren min var (og er) 12 år eldre enn meg, og tilsvarende visere.

15 år gammel var jeg ikke så opptatt av å være vis. Jeg var mer opptatt av andre ting. Særlig på tirsdager, som var dagen for "Beverly Hills 90210". Jeg måtte få med meg alle episodene. Dette var i tiden før digitale opptak, streaming og nedlasting. Dette var tiden med VHS-kassetter og tape og dilemmaet om man skulle slette Dolly Parton Show, som heller aldri kom til å gå på tv igjen. Vanskelige tider. Så jeg satt klistra. Hver tirsdag. Helt til søsteren min en dag kalte inn til møte på en tirsdag.Vi var begge med i ungdomsrådet, og hun var leder. Hun bestemte. Jeg fortalte henne at jeg egentlig fulgte med på en serie på tirsdager, og at den egentlig var litt viktig for meg. Etter det ble alle ungdomsrådsmøter lagt til tirsdager! Jeg syntes ikke det var morsomt den gangen. Det tok allikevel bare noen få uker før "abstinensene" gav seg, og jeg kunne egentlig takke storesøster for at hun hadde lært meg noe viktig: Jeg kunne leve uten "Beverly Hills 90210".

Det var mitt første møte med avrusning, og jeg syntes det gikk så bra, at jeg bestemte meg for å gjøre det hver eneste gang jeg ble hekta på noe.

Nå er jeg altså der igjen. Jeg har blitt avhengig av å ikke kjede meg. Og det er så mye å fylle tomrommene med, at jeg aldri trenger å ha en ledig stund uten underholdning. Men jeg tenkte jeg skulle øve litt på å kjede meg igjen. For jeg tror egentlig det er ganske sunt. Jeg tror tankene trenger en pause uten input. Og nå har jeg en gyllen anledning til å gjøre noe med det. Julepynten er hentet fram, og vi går snart inn i adventstiden. Tradisjonelt sett er det en fastetid i den kristne kalenderen. Jeg har så absolutt ikke tenkt å faste fra mat! Men jeg kunne godt tenke meg å faste fra underholdning. Siden jeg ikke er spesielt tilhenger av fanatisme, har jeg tenkt å gjennomføre dette i veldig liten grad, men likevel: Jeg tenkte å avinstallere Facebook-appen på telefonen min, fordi det er den underholdningsappen jeg bruker aller mest, og med det minne meg selv på at jeg ikke trenger å ty til telefonen hver eneste gang det skulle dukke opp en pause. Når varslene ikke lyser imot meg, klarer jeg kanskje å huske at planen var å puste i stedet. En helt enkel, men konkret metode.

Hvis du skulle fastet fra noe i adventstiden, hva skulle det vært? Det er lov å gi det et forsøk. Et par dager kanskje? For å se hvordan du liker det.

Lykke til <3 Det er lettere enn du tror ;)

 

 

#kjedeseg #avhengig #avrusning #fastetid #advent

Følg gjerne Tumalillia Blogg  på Facebook ;) 

Lidelsen å lengte etter flere "likes"

 



Det ringte inn til timen. I friminuttet før hadde jeg stått og kost meg med dagens listeplassering på blogg.no. Jeg innrømmer at det er stas når over 700 personer har lest noe bittelille jeg har skrevet. Det er superhyggelig med delinger, likes og tilbakemeldinger. Gjennom hele dagen hadde det tikket inn flere og flere lesere. Det var stas når antallet oversteg forrige rekord som lå på 534. Jeg fant meg selv på 108. plass på topplisten til blogg.no med innlegget Når bobla brister. Juhu! 

 

                

Det er ekstra moro å skrive når det faktisk blir lest. Det er moro å smake på suksess, men jeg kjente for å riste det av meg idet jeg skred inn i klasserommet. Dårlig start på en KRLE-time i 7. klasse om læreren er alt for kjepphøy på seg selv. Man kan raskt få seg en kalddusj om man står der og tror man er den kuleste i verden når man skal undervise 12-åringer om buddhismen. Jeg strammet hårknuten, rettet på lærerantrekket, og la ivei. Blablabla: "En av de fire edle sannhetene i buddhismens filosofi er at når begjæret opphører, tar lidelsen endelig slutt." Det er ikke umiddelbart en setning som man griper og forstår hele innholdet av, verken som 7. klassing eller som menneske, sånn generelt. Så mens jeg la ut om menneskets begjær etter mer, lette jeg etter bilder som kunne gjøre det hele mer forståelig for elevene. Det åpenbare slo meg: Mitt eget begjær.

Hvor kom dette enorme behovet for anerkjennelse fra? Hvorfor var det så viktig med likes og delinger på blogg.no?!! Jeg tror ikke de største bloggerne engang er så opptatt av at de får penger som at de faktisk blir lest. Det er en enorm tilfredstillelse i andres anerkjennelse. Jeg hadde lyst til å skrive mer. Begjæret i meg var vekket. Begjæret etter mer enn det jeg har akkurat nå.

Og mens jeg forklarte om hvor vondt det er å føle at man ikke kan få det man ønsker seg, at så lenge man begjærer noe, så er man liksom ikke helt tilfreds, jeg det: Det er jo bare utrolig slitsomt! Jeg må jo bare slutte med det! Lidelsen kan bare ta slutt på én eneste måte: Ved at jeg slutter hele tida å klatre, ønske, lengte etter mer. Mer. MER! (Så derfor gikk jeg hjem og skrev et nytt blogginnlegg. Haha!)

Jeg har prøvd meg på en slags materiell avrusning de siste åra. Du kan lese mer om det i bloggen "Materiell avrusning". Det har vært en lang vei å gå, og jeg er på ingen måte kurert. Blir fortsatt hoppende glad for ting, men jeg blir ikke ulykkelig de dagene jeg ikke har råd til noenting, heller. Jeg kan bare ta meg en tur ut i skogen her. Den er blotta for reklameplakater og fengende salgsfanfarer. Og enda så vakkert det er, finnes det ikke et eneste "likes" hengende på noe høstgulrødt tre eller rimfryst edderkoppnett. Det er vakkert selv om ingen har sagt at det er det.

Er det jeg skriver like bra, selv om ingen skulle se det? Er jeg like vakker, selv om ingen trykker "Liker" på profilbildet mitt? Er kjøkkenbenken egentlig ren, når ingen har sett bildet av den på Instagram? JA! Ja, det er det! Jeg er det! Og kjøkkenbenken ER det!!! (Eller ikke akkurat kjøkkenbenken, da... det var et eksempel bare...)

 



Liker du det jeg skriver, kan du gjerne følge Tumalillia Blogg på Facebook ;)

 

#tumalillia #likes #lidelse #buddhismen #materiellavrusning #krle #pedagogikk #listeplass #banal #visdom #filosofi #anerkjennelse #begjær #lidelse #edle #sannheter #kjøkkenbenk

Når bobla brister


 

På mandag var vi i NRK. Vi skulle se igjennom første episode av tv-serien Tomman og Tomine skal være med på i januar: "Verdens beste pappa". Kort sagt handler den om oppdragelse i et pappaperspektiv, og besøker 6 småbarnsfedre i ulike livssituasjoner, og med små og store utfordringer i hverdagen. Opptakene til serien gjorde vi i mars og mai i år, og vi var veldig spente på det ferdig klipte resultatet. Vi hadde ennå ikke sett noe av det de hadde filmet.

Men dagen skulle vise seg å bli mer spennende enn det vi hadde antatt. Vi leverte Tomine i barnehagen om morgenen. Det var ikke noe poeng for toåringen å bli med på fire timers kjøring tur-retur Oslo. Heldigvis ga jeg beskjed om hva vi skulle den dagen, og heldigvis husket jeg på å gi henne en god klem før jeg dro. Så var vi på vei. Til Oslo. Til NRK. Vi skulle se på et tv-program om oss selv. Det var kjemperart! 

Og det ble veldig rart å se livet sitt hvordan det var for bare et halvt år siden. Hadde vi virkelig sagt det der? Stemmen min var så rar, og Tomine var så liten. Det var komisk og rørende på samme tid. Jeg kjente igjen på følelsene mine fra da Tomman skulle følge Tomine i barnehagen den dagen det var karneval. Husket jeg hadde følt at jeg gikk glipp av så mye fordi jeg ikke kunne være der. Sammen med henne. Det er alltid litt rart at hun skal oppleve ting uten meg, og karneval var liksom ekstra stas. Jeg hadde så lyst til å se det lille fjeset hennes idet hun stolt viste fram kaninkostymet sitt til de andre dyrene i hundremeterskogen. Det er alltid så fint å se henne løpe forventningsfull inn. Klar for en ny dag. Men den dagen fikk jeg altså ikke være med. Og mens jeg satt der i klipperommet i NRK, sammen med de flinke folka som så nydelig hadde greid å klippe sammen den kaotiske hverdagsmorgenen vår til en historie, fikk jeg tårer i øya. Det var om oss. De hadde fått til å vise fram sånn det var. Det var rart.


 

Vi snakket om det mens vi gikk ut av den store bygningen på Marienlyst. Om hvor spente vi hadde vært, og hvor sårbart det egentlig var å vise fram så mye av oss selv. Vi snakket om at det var rart å skulle vise oss på tv uten sminke, bustete, hverdagslige. "Ser jeg så gusten ut i ansiktet til vanlig?" "Jeg tror de skal fargekorrigere det." "Håper det!" "Jeg skulle gredd meg." "Haha, jeg også!" Vi ble litt selvopptatte og samtidig stolte av det vi hadde vært med på. "Nå er vi ganske grunne." Vi var enige i at vi var det. "Huset så fint ut, da." "Ja, det var ryddig!" Haha, det var sant, jeg husket hvordan jeg hadde løpt rundt og flyttet unna rot i de rommene det skulle filmes.


 

Så overfladiske man kan bli av bittelitt tv-tid. Men så Poff! brått sprakk selvdyrkelsesbobla. Jeg hadde slått på mobilen igjen: "Jeg tror det har skjedd noe med Tomine. De har ringt fra barnehagen."

Det slo oss litt som en knyttneve i magen. Hvorfor akkurat i dag? Den eneste dagen på et helt år hvor vi begge to befant oss to timers kjøring unna skatten vår. Følelsen av å ikke kunne være der sammen med Tomine traff meg igjen, bare hundre kilometer i timen hardere enn da jeg satt i NRK for litt siden. Det var øyet. Hun hadde fått et eller to rift på hornhinnen. De ansatte fra barnehagen hadde tatt henne med på legevakten, de hadde passet på henne som sin egen unge, trøstet henne da tiden på venteværelset ble vond og lang, sittet med henne på fanget i to timer mens hun fikk sove ut etter påkjenningen, smurt henne med salve, plastret øyet, hjulpet henne mens hun ikke så noenting, fordi hun ikke greide å åpne det ene øyet når det andre var plastret igjen. Den lille skatten vår.

Da vi hentet henne var hun sliten, men glad. Hun satt og spiste og så på favorittprogrammet på iPaden. De hadde gått utenom rutinene for henne, latt henne få gjøre alt hun likte. Gjort som om det var deres eget barn. Gjort som om de var hjemme. Gjort den vonde dagen bedre for henne. Jeg elsker barnehagen vår og de ansatte der. De går virkelig den ekstra milen når det trengs, og denne dagen var de hender, hjerter og føtter for oss, mens vi ikke fikk vært der selv. Det føltes ekstra kjipt at vi hadde hatt det så kult og vært så selvopptatte akkurat når det skjedde, men det føltes ekstra godt å erfare at den lille skatten vår ble tatt vare på med så mye kjærlighet akkurat da hun trengte det mest. Det var godt å hente henne. Det var godt å holde henne og høre henne fortelle om den spennende dagen hos legen og vise fram den flotte sprettballen hun hadde fått for å være så flink. Vi ble stolte over å høre at hun selv hadde husket fødselsdatoen sin da hun skulle registreres. Stolte, men allikevel: Hun klarte alle disse tingene uten at vi var der for henne. Det var vondt og godt på samme tid. Det var rart å kjenne på at vi ikke alltid kan være med henne. Vi lot være å fortelle henne at vi hadde vært så langt unna. Det føles fremdeles litt feil.

Øyet grodde på et par dager og favorittleken er nå å leke doktor: "Nå skal du sjekkes," synger hun, og lytter på brystet mitt med tryllestaven hun leker er stetoskopet sitt. Jeg tror hun kjenner igjen hjerteslagene fra den gangen hun lå trygt inni meg. Der ligger hun ikke lenger, og jeg må gradvis venne meg til tanken om å la henne vokse opp.

 

Liker du det jeg skriver, kan du gjerne følge Tumalillia Blogg på Facebook ;)

 

#nrkpappa #nrk #barnehage #mammaliv #pappablogg #doktor #selvdyrkelsesbobla

Skylapper - så jeg ikke skal bli skremt

"Skylapper, lærlapper som festes på hodelaget ved en hests øyne for å hindre den i å se til siden og bli skremt."

Store norske leksikon

Prøvde å forklare en god venn hvorfor jeg ikke ser nyheter. Han syntes det var uansvarlig og særdeles uempatisk av meg. Jeg kan medgi at det muligens er uansvarlig. Det er noe av hensikten ved å la være å se. Jeg er nemlig ikke uempatisk. Problemet er vel heller nettopp det at jeg er empatisk. Og at bildene som flommer inn over oss gjennom alle kanaler gjør så vondt å se på at jeg foretrekker skylappene. Det er ikke det at jeg ikke vil se, eller vil vite om det, men jeg orker bare ikke ta inn over meg hver eneste lille skatt som har fått drømmer og håp brutalt revet bort. 

Det er den grusomme virkeligheten jeg beskytter meg for. Hvordan skal jeg kunne være en normalt oppegående mamma for min lille toåring, hvis jeg samtidig skal gå rundt å bære på sorgen alle mine medsøstre og -brødre bærer på fordi de ikke lenger har sin dyrebare hos seg. Fordi noens elskede datter kanskje ikke tålte påkjenningen av kaos, frykt, flukt, kulde, varme og alt for lite mat. Jeg titter inn i øya til jenta mi og ønsker meg at hun aldri, ALDRI må få oppleve noe i nærheten av det hennes jevnaldrende går igjennom, bare noen få hundre mil unna her vi bor. Jeg har ingen historier å referere til. Jeg har ikke orket å lese dem. Det gjør så vondt å se bildene som postes i sosiale medier om dagen. De er et skrik fra de som ikke kan skrike lenger, et rop om barmhjertighet fra de som har mistet alt håp. Og jeg tenker bare at jeg ikke vil høre mer.

Tar på meg skylapper, så jeg ikke skal bli skremt. Fint. Det er godt å slippe å se. Hvordan skal jeg ellers komme igjennom dagene som lærer i filosofi i 4. klasse. Hvordan kan jeg stå der og lire av meg den gylne regel om at det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem? Hvordan kan jeg forklare dem innholdet og likevel ignorere dem som jeg virkelig ikke ville byttet plass med. Hvordan kan jeg blande alle disse opplevelsene døgnet mitt fylles opp med, uten å bli helt fortvila. Hvordan kan jeg lære elevene mine om Sokrates' teori om at den som vet hva som er godt, også vil gjøre det gode. Det er 4. klasse pensum! Det er en grunn til at de som bestemmer i landet vårt har bestemt at de skal lære om nettopp dette. Det er en del av et ønske om å danne meningsskapende, miljøbevisste, integrerte og allmenndannede mennesker i landet vårt. Helt vanlige mennesker som bryr seg om mer enn bare det som foregår i deres aller innerste sirkel. Mennesker som forstår at de står i relasjon til andre. Både i sin egen familie, klasse, nærmiljø men også i vår felles vide verden. 9 år gamle mennesker som vi håper skal stå på skuldrene våre og greie å se litt lenger enn det vi selv har sett.

Verden er blitt mindre, sier folk, og chatter og shopper med folk i land og kulturer milevis unna oss. Verden er blitt mindre; vi kan sette oss på et fly og vips så har vi reist langt og lenger enn langt. Grensene viskes ut, sier folk, og tenker på at vi sitter og ser på de samme tv-programmene, drikker den samme colaen, titter opp på den samme månen, drømmer om den samme suksessen, lengter på samme måte, trekker på samme måte teppet godt over oss om kvelden, våkner med den samme bekymringen for de samme slags trivialitetene og henger oss opp i de samme bagatellene: sokker på gulvet, benken full av oppvask, leker over alt. Leker. Ungen. Så full av energi og liv. Levende.

I går våknet hun med et skrik og lurte på hvor hun var: "Hvor er det lille røde huset vårt, mamma?" "Det er her, jenta mi. Du er hjemme." "Er jeg i senga mi?" "Ja, du er i senga di. Sov godt nå, jenta mi. Mamma passer på deg." Jeg hadde gråten i halsen. Tenkte på henne som kanskje satt med datteren sin på fanget. Et sted langt der ute. Under samme måne som tittet ned på meg. "Sov godt nå, jenta mi. Mamma passer på deg." Vel vitende om at hun har absolutt ingen anelse om hun skal kunne greie å holde det løftet. Det var da det smalt inni meg! Hvilken forsikring har jeg om at det ikke er meg neste gang? Og hvorfor må jeg egentlig drive å sammenligne? For å klare å fatte det? Er ikke prinsippet like klingende klart uansett hvordan det noensinne skulle gå med meg selv? Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Kanskje var det jeg som satt der og tenkte: "De skulle bare visst hvor mye jeg kunne fått til for 200,- De skulle bare visst at det kunne utgjort hele forskjellen og framtiden for meg og mine." De skulle bare visst. Så våkner jeg. Kler på meg smilet. Klar for en ny dag som lærer på skolen vår. Vi har temauke: "Gjør en forskjell!" forkynner vi. Jeg håper de en dag skal se lenger enn oss.

 

Her er noen av hjelpeorganisasjonene du kan kontakte for å gjøre din egen forskjell. Alle kan hjelpe noen.

Redd Barna

Norges Røde Kors

Kirkens Nødhjelp

Norsk Folkehjelp 

  

#flyktninger #skylapper #dengylneregel #folkevandring

Skylapper. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 3. september 2015 fra https://snl.no/skylapper.

Lev langsomt med desi time

Så hvordan skal vi leve langsomt, folkens? Jeg er åpen for gode forslag. Her er mitt bidrag til brainstormen: 

Da jeg og et par venninner var på ferie i India, lot vi begrepet "Desi time" få større innflytelse i livet vårt. Urban dictionary har denne forklaringen på uttrykket:

 

desi standard time

A timezone imagined by those of Indian Subcontinental descent, resulting in a time from 30 minutes to 3 hours past the actual time. Although DST may not be specified by a desi, one must assume this difference and add to the promised time accordingly.

Jane: "What time will you be over for dinner?"

Jaspreet: "6 or so." (desi standard time)

Jane: "Okay, I'll have things ready at 8:30 for you."

 

Dette er ikke en oppfordring om å komme for sent til avtaler. Jeg veit jeg ofte kan være ute litt sånn i siste lita selv, men det er noe av det verste jeg vet. Å komme for sent til en avtale du veldig gjerne skulle rukket, har ingenting med desi time å gjøre.

Desi time er resultat av et samfunn hvor det er helt normalt å komme et par timer senere enn avtalt. Ergo er det ingen som sitter og forventer at man dukker opp presis. Det er noe ganske annet enn at man "stjeler av andre sin tid" ved å la dem sitte en halvtime ved et cafébord, uten muligheter til å få gjort noe fornuftig, annet enn å sjekke sms, insta, face, mail og evt. været på mobilen. Det er bare dårlig gjort.

Jeg må forresten dvele litt til ved uttrykket "stjele andres tid". Jeg er ganske sikker på at det er et vestlig begrep. I Afrika, for eksempel, hvor man snakker om at "tiden kommer", vil jeg tro de ikke er like opptatt av tidstyver. Tiden kommer jo uansett. Det er bare vi som er så utrolig redd for å "miste tid", at "tiden går" og at vi har en såkalt "tidsklemme".

Alt dette maset om tid. Du er klar over at det er nettopp ditt syn på tiden som gjør deg stressa? Eller rettere sagt, ikke bare ditt syn på tiden, men din forventning om andres syn på den. Vi har laget oss et samfunn av timeplaner og tidsplanleggere fulle av avtaler.

Men du, må vi absolutt fylle opp hele bokreolen så snart vi har fått en ny? Har du tid til å la ei hylle stå tom en stund og vente litt og se hva den fylles opp av? Vi ingenting. Det eneste vi faktisk må er å bli født og dø. Alt innimellom der velger vi selv. Du velger om du vil ha det travelt eller ikke. Du velger hva du vil kjøpe og hva du vil la være. Du velger hva du vil si nei til og hva som er passe for din familie. Noen valg er vanskelige. Andre er lette. Noen er lette for andre å forstå. Noen valg må du jobbe litt for å få gjennomført, men altså: Du har et valg!

Dette var jo bare en kjempediger digresjon, men jeg har ikke glemt desi time. Altså: Da Camilla, Guddi og jeg var i India, hadde vi alle sammen bodd der en god stund tidligere også. Vi var godt kjent med tidsrytmen og utfordringene det kunne by på for oss nordboere.

Første gangen jeg var der, i et bryllup, var jeg der sammen med et par andre nordmenn. Da vi så i programmet at et av bryllupsritualene skulle være klokken 12 på formiddagen, satt vi såklart ferdig pyntet og ventet på de andre gjestene klokka 12:00. Vi satt vel sånn en time, tenker jeg, før de andre i huset fant ut at de var sultne og bestilte middag, så spiste vi og imens vi spiste spurte jeg: "Var det ikke et sånt rituale vi skulle være med på nå snart?" Svaret jeg fikk var at jo, det var i dag, men det var ikke satt opp noe spesielt tidspunkt. Det var bare sånn man gjorde når alle var klare og det passet. Når det passet? Men hva med programmet. Den indiske familien lo litt før de innrømte at det programmet hadde de bare delt ut til oss tre. Det var ingen ellers som opererte med klokkeslett, men de visste at vi likte å ha en tid å forholde oss til. Haha!

Det var mitt første møte med indisk kultur, og jeg må innrømme at det tok sin tid før jeg ble vant til det. Nå synes jeg det er utrolig befriende å komme dit og bare være. For ingen forventer at du skal gjøre noe annet. Ting bare skjer når det passer. Jeg snakker ikke om i forretningsverden og sånn, jeg er sikker på man finner en hel haug av eksempler på det motsatte i et så kulturrikt land som India, men jeg vil bare ha fram at det finnes også en annen måte å gjøre tingene på.

 

Og altså, da vi tre jentene var i India nå sist, hadde vi bestemt oss for å følge desi time. Det innebar at vi kun hadde én ting på programmet hver dag. Alt annet var bonus. Og så lenge man vet at det eneste vi skal i dag er en tur i bokhandelen,

så gjør det ingenting at man er stuck i Bombay-traffic eller at du ikke helt finner fram dit du skal med det samme, eller at køen i butikken er kjempelang og at du tilfeldigvis står bak en hyggelig indisk student som inviterer alle tre jentene med på restaurant, selv om vi aldri har møtt han før. Vi ville selvfølgelig aldri opplevd noe annet enn våre egne planer den dagen, hvis vi skulle prøvd å følge et på forhånd planlagt program. Vi hadde sikkert irritert oss over enhver tidstyv og kø og ethvert kaos, men vi slapp det. Tida fløt og vi fløt med.

Så det er dagens oppfordring. Nå er det helg. Om du ikke greier det resten av uka, så prøv det ut i helga i hvert fall: Ha kun en ting på programmet i dag, lev langsomt og flyt med til du er hjemme igjen! Vårt prosjekt for i dag? Spise pannekaker med blåbærsyltetøy. Vi rakk det helt fint :)

    

     

  

God helg!

 

#familieliv #godhelg #mammablogg #blåbærtur #desitime #banalvisdom #levlangsomt #india #tidsklemma #pannekaker 

 

Ta tilbake langsomheten



Denne høstoppstarten har nesten tatt pusten fra meg. Veldig uvant å jobbe åtte til fire igjen, men masse cred til et herlig fagmiljø som har gjort høstens take-off myk og inspirerende. Digg å være tilbake som lærer på Fryal skole igjen!

Allerede første planleggingsdag minnet rektor oss om sitt mantra, som jeg bare må si jeg elsker, og som jeg nå har lyst å ta med meg til andre områder i livet mitt: "Vi må ta langsomheten tilbake i klasserommet," sa han. Og vi som hadde hørt han si det før, visste hva han mente: Vi må ikke være så opptatt av å rekke gjennom alle sidene i pensum at vi glemmer dem som faktisk skal lære noe. Det er viktigere at elevene lærer noen ting skikkelig, enn at de bare får oppramset løsrevne fragmenter av alle mulige temaer vi lærere føler vi skulle vært igjennom. Ved å holde langsomheten høyt, har vi altså en rektor som gir oss tillatelse til å, med god samvittighet, stoppe opp de gangene elevene finner noe verdt å reflektere mer over, ta oss tid til å tenke sammen, jobbe grundigere med det som fenger, ta dem med på dypere dykk inn i emner vi selv brenner for. Og ta oss tid til å være tilstede. Ikke bare på vei til neste punkt. Det er en viktig påminnelse i hurtig-samfunnet vårt. Og jeg kjenner jeg kan ha bruk for samme tankegangen utenfor jobben også; i hjemmet vårt.

Det slo meg i kveld, da jeg hadde puttet veslejenta i badebaljen og det gikk uventet smertefritt å få gjennomført hele vaske-ritualet. Vanligvis pleier baljesekvensen å være en langtekkelig lek. I hvert fall synes jeg den er ganske langtekkelig. Antar at hu som haler ut tida, er rimelig fornøyd med tempoet. Men denne gangen var det altså over på et blunk. Ingen leking av sjampoen inn i håret eller sprut, plask og moro for å gjøre det artig å skylle alt ut igjen. Så da satt vi der da, to minutter etter at jeg hadde fylt opp baljen, og var ferdige. Jeg skulle akkurat til å strekke meg etter håndkleet og tulle henne inn, da jeg kom til å kikke inn i øynene hennes. Forventningsfulle og blå. Dette er den tiden på dagen, sa øynene. Den tiden da mamma har tid, og leker og tuller og ser. Den tiden på dagen hvor vi bare er. Den tiden. Jeg la fra meg håndkleet og gav henne heller en vannsprut midt i ansiktet. Vi lo. Jeg hentet en ekstra lekefisk og hilste på badeanda hun satt og matet med skum.

Jeg tok langsomheten tilbake i hjemmet vårt, og jeg visste at jeg for en gang skyld hadde greid å velge det riktige idet jeg pakket henne inn og hun strakk armene ut av håndkleet for å holde hodet mitt fast og si: "Mamma, jeg er glad i deg."

 

#slowparenting #langsomhet #mammalivet #familile #visdom #skole #pedagogikk #tiden

Sommeren vår

Vi har rett og slett vært på road-trip. Tomman og meg på tur med en toåring og to løvehunder. Det hadde ikke trengt å bli en suksess, men det var helt topp. Destinasjonen var Nord-Norge og et besøk hos gode venner. Skyene hadde bestemt seg for å feriere i en annen del av landet, så sola smilte til oss gjennom nesten hele reisen. Feel free til å titte i albumet vårt. Håper du skal kose deg med litt sommerstemning.

Første stopp ble Røros. Vi gleda oss vilt til å vise Tomine byen der store deler av Pippi-filmene ble tatt opp. Tror ikke hun skjønte akkurat det, men hun leita etter Pippi overalt, siden vi sa at hun hadde bodd der da hun var liten.

      

   

Etter tre overnattinger til, kom vi til vakre Steigen, i Nordland. Tok så mange bilder at det ville fylt opp hele Internettet skulle jeg lagt ut alle dem, men her er noen smakebiter:

ingenting slår å slå ihjel litt tid sammen med brødra: Tomman og kompisene. Og løvehundene <3


Ikke for å være jålete eller noe, men det var veldig digg å bytte ut den bittelille campingvogna vår mot et soverom i luksushytta til Lena og Thomas for noen dager. So much for den materielle avrusningen jeg har skrevet om i bloggen min før! :) Vel, vel... litt balanse i livet er ikke dumt, det heller.

   

Tomine elska å bli tatt med ut på tur i gummibåten, og vi ble rørt over å se morsinstinktet til Lindy-Hop da onkel Thomas tok med gullejenta hennes ut på vannet. Hun la rett og slett på svøm etter dem og da vi ropte henne tilbake, gikk hun urolig frem og tilbake ved bredden, helt til Tomine var trygt i land igjen. Fine Lindy, vår.

   

Tilogmed når pappa tok med Tomine, ble hundemammaen hennes stående og vente dem trygt i land igjen. Rhodesian Ridgeback hunder er opptatt av å holde flokken samlet. Moro å se instinktet i aksjon.

    

Moro å få ro helt selv. Ikke fullt så moro å få en klissvåt klem av en tøff bade-pappa. Iiiiik!

Prinsesse-jentene våre hadde eget bord med parasoll i restauranten sin, og hadde bestillingen klar da Lena kom for å ta imot ordre. Tomine skulle selvsagt ha det samme som sitt 6 år gamle forbilde: Brødskive med jordbærsyltetøy. 

   

Vi voksne kosa oss også. Anders og Tomman nyter kaffe og en lettbeint samtale. God stemning.

Og mens gutta koste seg på verandaen, fikk jeg lov å kose meg med skrivegleden min. Vakre omgivelser og ferie inspirerer meg alltid, så jeg blir alltid så himla kreativ. Vet ikke helt hva jeg skal bruke all kreativiteten min til, men det er kult å ha en skrivehobby.

Om natta var gutta ute på fjorden og fiska i midnattssola. Fisken gav de til havørnene. Her har Thomas virkelig fått klistra stemninga til linsa:

Siste kvelden inviterte Lena og Thomas til avslutningsfest med egenimportert italiensk vin, ost og skinke. Nytenyte.

Og etter en uke i det herlige kollektivet vårt, var det faktisk også veldig koselig å returnere til den gode, gamle vogna vår.

Tomine var så glad for å få se igjen lekeplassen "sin" på campingplassen ved Virvasselva, der vi også overnattet på vei opp:



      

Både Tomine og mamman hennes fikk tøyd noen grenser på lekeplassen for store kids

Neste campingplass var den aller beste på hele turen, Svenningvatn Campingplass. Det var bare en selvbetjent plass ved vannet, hvor man kunne stille opp vogna si hvor man ville. Prisen var 100,- i døgnet, og sjekk den kjempefine spoten vi fant!!! Med platting, blomsterkasse, og tilogmed egen huske til Tomine. Hun digga det. Vi også.









Dagen etter dro vi innom Namsskogan Familiepark. Kameraet mitt lada ut etter bare et par bilder av noen høner og ei gås, og siden de ikke akkurat var like kule som ulvene og bjørnen vi så, lar jeg likegodt være å poste dem. Heldigvis fikk pappa Tomman kapra et par blinkskudd av dagens største øyeblikk for snuppa: Ridetur på en ekte hest, ikke bare en sånn man putter mynter på. Ingen andre dyr gjorde like stort inntrykk; bamser har hun mange av i senga si, og ulvene var ikke stort større enn de hundene hun har vokst opp med. Så det var altså en ridetur som skulle til. Den kunne vi jo tatt hos naboen også :) da vet vi det! Hun lurte forresten på hvor løven, giraffen og elefanten hadde tatt veien. Bor ikke de i dyreparken, da? Blir antakeligvis Kristiansand neste år :D

   

Avslutta Norgesferien med en svipp innom Hessdalen. Mest kjent for sine speisa og uforklarlige lysglimt. Idet vi kjørte inn i dalen dukket dette varselskiltet opp, og plutselig så vi jammen en helt ekte flyvende tallerken. Vesla hadde slokna i baksetet og gikk glipp av moroa.

 

   

Så er reisen vår over, men sommeren har ennå mange deilige dager igjen. Vi har vært så heldige at godværet har fulgt etter oss hele veien hjem igjen, så nå gleder vi oss til å nyte noen fine uker her i det lille, grønne huset vårt, som snart blir rødt :)

GOD SOMMER, ALLESAMMEN!
 

 

#norgesferie #sommer #nordnorge #rhodesianridgeback #steigen #roadtrip #røros #pippi #havørn #svenningvatn #hessdalen #namsskoganfamiliepark

Han ble bare sinna

Jeg lurer litt på hvorfor følelsene våres tuller sånn med oss bestandig. Tomine ble ikke stukket av en veps i dag, men det var ikke akkurat mamman hennes sin fortjeneste.

Det kom en veps inn vinduet da vi satt og spiste middag i dag. Vanligvis pleier jeg å forholde meg ganske behersket til veps, finne et ark eller noe og guide dem pent og rolig ut at vinduet igjen. Jeg liker ikke så godt å slå ihjel uskyldige venner. Særlig ikke de som jeg faktisk har litt nytte av i hagen. Dessuten er vepser mye smartere enn den ganske dumme flua, foreksempel. Mens fluer surrer og krasjer øya i samme vindusruta til de segner om av utmattelse, har vepser en ganske annen tilnærming; de prøver flere muligheter, flyr litt tilbake for liksom å få oversikten, og de gidder ikke stå på samme plassen og gjøre det samme om igjen og om igjen hvis det ikke funker.

Så flua er litt som britene, med ordtaket:

"'Tis a lesson you should heed:
Try, try, try again.
If at first you don't succeed,
Try, try, try again. "

Mens vepsene antakelig har vært på litt andre motivasjonsforedrag og lært at "Hvis du skal oppleve noe annet i morgen enn det du opplevde i dag, så må du gjøre noe annet i dag enn det du gjorde i går." Banal visdom! :) Jeg er ganske sikker på at det er sånn det henger sammen. At flua og vepsen har gått på forskjellig skole, liksom :D

Men skal vi se, jeg drev og fortalte om at Tomine ikke ble stukket av en veps, og at Tomman ble sinna, og at jeg ikke ville slå den... Du vil sikkert høre hva som skjedde.

Altså, der kom vepsen flyvende inn vinduet og jeg forholdt meg som vanlig rolig, men Tomman mente bestemt at jeg måtte "ta meg av den". Så mange gangster-filmer som han har sett, skjønte jeg det betydde "ekspedere den". Så jeg satte i gang med å ekspedere. I full fart. Fant fram fluesmekkeren og sveipet vilt rundt meg. Veldig luftmotstandig balltre mot bitteliten ball, som gikk til angrep mens den ble dasket etter. Jeg er som nevnt relativt uerfaren med å slå ihjel veps, men jeg er ganske dreven på fluesmekking. Kan bare fortelle at man ikke bør bruke samme teknikk. Jeg pleier å dælje til fluene i lufta og da svimer de av eller dør av slaget og ferdig med det. Veps er hakket kvassere i støtfangeren. Jeg traff han midt i knotten for sure (de to siste orda bør leses med engelsk uttale), og slaget hadde antakelig gjort seg bra i slåball.

Problemet var at jeg helt uforvarende hadde knallsikte rett mot den vesle 2-åringen min og vepsen traff henne midt i nakken. Hun ble, rimelig nok, veldig forfjamset av en slik oppførsel og ville trøstes. Av pappa. Pappa ble ganske sur på meg fordi jeg var så idiot at jeg slo vepsen på henne. Og jeg sto der og lot alle inntrykkene synke inn over meg. Kjæresten min er sinna på meg. Jeg smalt nettopp nesten til datteren min med fluesmekkeren. Slo en veps på henne. "Å, kjære Gud, HVOR BLE DET AV VEPSEN?!!"

Det tok alt for lang tid. Tomine skrek fortsatt. Jeg greide ikke få sagt noe. Ville si: "Vreng av henne kjolen!" men var helt satt ut av at jeg bare måtte prøve å smile for at lillejenta ikke skulle bli redd. Da kjente plutselig Tomman at det surret bak kjolestoffet på ryggen hennes. Fikk kjolen av i en fart. Vepsen svimlet ut og jeg slo. Jeg slo så hardt at fluesmekkeren knakk. Jeg var så redd. Tomman var redd. Vi kom på at vi måtte si noe morsomt og Tomine lo. Vi sjekket ryggen hennes og så at det hadde gått bra. Tomman holdt henne hardt inntil seg, og de tøyset om at vepsen var tullete. Vi snakket i voksenkoder fordi vi var så sinte på hverandre. Han var sinna fordi jeg ikke en gang vet hvordan jeg slår ihjel en veps eller greier å følge med på hva jeg selv driver med. Og jeg var sinna fordi han ble sinna. Det lureste var en liten time out. Sortere litt.

Satt alene på badet og kjente på hele følelsesspekteret vi hadde vært igjennom de siste fem minuttene. Livredd for hva som kunne ha skjedd. Takknemlig for at det gikk bra. Hvorfor er kroppen så dust at den blir sinna når man er redd? Smiler når man er skrekkslagen. Kjefter når man er såra. Null kobling, liksom.
Da jeg kom ut, drev han med forteltet på campingvogna. Vi reiser snart på sommerferie. Følte jeg måtte si noe: "Jeg ble bare veldig redd når..."
Svaret var som en god klem: "Skjønte jo det."
Ingen trengte å si noe mer om det. Forteltet var fullt av innsekter. Tomman fant fram innsektssprayen. Jeg har en mann som forstår. <3

 

#veps #vepsestikk #mammablogg #følelser #kroppen #redd #sinna #banalvisdom

 

Hvordan bli helten til en pollenallergiker :)

Pollensesongen har inntatt landet, og det kan bokstavlig talt ta pusten fra en. Dere som ikke er allergiske, kan jo benytte anledningen til å gjøre livet litt bedre for de allergikerne dere er glad i! Dere skjønner kanskje ikke helt hva som foregår, men her er en liten guide. Som pollenallergiker, har jeg opparbeidet meg noen tips i løpet av livet. Ved å følge dem, kan du plutselig seile opp som selveste superhelten. Fordi du er en som forstår.

 

1. Tilby deg å klippe gresset! Selv den rødeste strømpa i skuffen vil bli glad for at du gjør henne denne tjenesten. Så slipper hun å ligge utslått av snørr og tårer i opptil flere dager.

 

 

2. Husk at allergien gjør oss litt irriterte, både i øyne, hals og nese, men det preger faktisk også humøret vårt. Det er ikke en unnskyldning jeg har funnet på, altså, det var legen min som spurte meg om jeg merket noe til det. Vær litt ekstra raus og forståelsesfull. Vi mener ikke å være monstre. Hvis den allergikeren du kjenner er ei dame, ikke spør henne om hun har mensen, selv om det slår ut på samme måte. Aldri spør om det!

 

 

 

3. Skift klær du har brukt ute. Det er superhyggelig av deg å gjøre det før du inviterer en allergisk opp på fanget eller inn i armkroken din på kvelden. Det kan også være lurt om du har brukt noe på hodet, for da kan du ta det av deg når du kommer inn. Slipper pollen i håret :)

 

 

4. Det er veldig lurt og hyggelig å ta et bad eller en dusj sammen om kvelden. Det hjelper å få skylt håret for pollen som har festet seg i løpet av dagen.

 

 

5. Et par solbriller er kjekt å ha på seg, fordi allergiske øyne kan bli ekstra lysømfintlige. I tillegg beskytter de mot pollen i lufta. 
Koselig gavetips ;)

 

 

6. Sett opp en myggnetting foran vinduene! Den holder også pollen ute. 


 

 

7. Ikke luft dyner ute og ikke heng sengetøy til tørk på snora. Bruk tørketrommel i stedet. Selv om det virker helt dumt en solrik dag...

    

 

 

8. Finn på noe hyggelig inne midt på dagen. Det er kjempedeilig å være inne i et kjølig hus på en varm sommerdag. Man MÅ ikke sitte i sola bare fordi den skinner!



 

 

9. Men hvis dere har veldig lyst til å sitte ute i hagen, så kan du jo vanne plena rundt der dere skal sitte. Så det ikke svever så mye støv. Akkurat dette tipset er antakeligvis like dumt som å tisse på seg for å bli varm når man fryser, fordi hvis det er skikkelig fint vær og du vanner gresset, vil det vel sikkert begynne å blomstre enda mer etterpå! Men hvem av oss har ikke gjort ting som var veldig deilig akkurat der og da, men som ble veldig dumt etterpå? Kjør på, sier nå jeg! Vann plena di :-*



 

10. Det aller beste jeg kan gjøre når det er som verst ute, er å vaske huset. For det første blir det reint og dermed mye mindre pollen inne. I tillegg er det godt å jobbe med vann for da er det ikke så tørt og støvete i lufta rundt meg. Du kan jo tipse om det, men vær litt forsiktig når du gjør det! Hvis du husker på tips nummer 2, så kan hinting om husvask kanskje trigge feil frekvens. Men det er veldig digg, faktisk, så dere kan kanskje gjøre det sammen?

 

 

11. Dra i gang en forfriskende vannkrig. Alle pollenallergikere liker vannkrig. Det er bare ikke sikkert de vet om det ennå. Se på det som din oppgave å lære dem det og sprut ivei!





12. Ellers er vel det aller beste å bare flykte fra hele greia. Inviter med til stranda, bassenget, en båttur, eller kanskje en fjelltur. De heldigste av dere kan jo rømme landet sammen ;)




13. Til sist er et supertips å spandere en birøkterhatt på vennen din: Den er både flott og praktisk.



Kos dere med en kreativ pollen-sommer! Er det flere tips der ute, mottas de med takk :)

 

Dagens gave til deg:



 #pollenallergi #gresspollen #bjørkepollen #gressklipper #rømlandet #tumalillia #birøkterhatt #bliensuperhelt #mammalivet #helse #allergi #solbriller #myggnetting #sydentur #ferie #husvask #mammalivet #mammablogg #familie #detgodelivpålandet #karpediem #regnvær

Verdens vakreste hjem



Jeg må bare si en ting. Alt dette snakket om materiell avrusning og å leve et enklere liv. Å ikke ha så mange behov, eller å ønske seg så masse: Jeg mener ikke at jeg selv har nådd alle disse idealene jeg snakker om. Men jeg jobber med saken, fordi jeg vil så gjerne skjønne det. Gripe det. Og leve sånn. Jeg tror ikke om meg selv at jeg er feilfri og at jeg har fått det til, men én ting gjør jeg ihvertfall: Jeg glemmer det jeg har gjort før, det som er historie, og konsentrerer meg om det som ligger foran meg og som jeg kan gjøre noe med.



Måtte bare si det, for ellers ville jeg lett ha blitt avslørt som en hykler. Særlig av mamma, som her om dagen gav meg en shoppingtur i bursdagsgave og så hvor utrolig glad jeg ble for å få nye klær. Eller da hun gav meg frisørtime i julegave, fordi hun visste at jeg ikke hadde vært hos en på halvannet år. Jeg blir utrolig glad for sånne materielle ting, så avrusningen er på ingen måte over. Jeg er fortsatt glad i ting. Praktiske ting og vakre ting. Men som ei som leste bloggen min i går skrev: "Anbefaler alle en shoppestopp innimellom for å bli bevisst sitt eget forbruk." For det er nemlig bevissthet det handler om. Hvis man skal få til å forandre noe, må man i alle fall ha innsett at man har noe som kunne trenge å forandres. Når du først har fått et glimt av det du føler er riktig, er du virkelig mange skritt på vei til å få gjort noe med det. Det vil ligge der i bakhodet, kanskje i mange år. Og om du ikke gjør noe med det, gjør det i hvert fall noe med deg!



Denne prosessen startet hos meg for snart ti år siden, på en reise til India. Bildene i dagens blogg er fra den turen. Vi bodde hos en ganske velstående familie, og vi hadde sjåfør. Soddi het han. Verdens hyggeligste mann. En dag inviterte han oss hjem til seg og familien sin, og dit ville vi jo gjerne. Vi trodde vi kjente Soddi ganske godt, etter å ha vært sammen med han hver dag i flere uker, så jeg ble utrolig overrasket over å se hvordan han bodde. Huset var bittelite. Bare to rom: Stue og kjøkken. Gulvet var av leire, og i stua sto en liten dobbeltseng og bare noen få andre møbler. Jeg husker jeg tenkte: "Her har de virkelig bare plass til det aller mest nødvendige." Men så oppdaget jeg: Det var jo masse pynt der! Bildene av folk de var glade i, sto pent plassert oppe på hylla. Veggene var dekorert med plakater av viktige guruer. Fargerike girlandere hang rundt i rommet og pyntet alt så vakkert opp. Fru Soddi hadde klippet ut sommerfugler, sikkert fra noen pappesker, og hun hadde virkelig gjort det hun kunne for å gjøre hjemmet deres vakkert. Og det var vakkert! Vakreste hjemmet jeg har vært i, faktisk. De sov helt sikkert på den lille dobbeltsenga, alle fem. De var sammen, og de var lykkelige.

De spanderte Coca Cola og Fanta på oss, og var tydelig begeistret over å kunne servere så fint drikke til de spennende gjestene sine. Og da jeg stotret fram, på mitt tuti-phuti hindi språk at: "Det er så vakkert her!" Strålte frua i huset av stolthet og glede over å ha imponert oss fra det ville vesten. Det hadde hun virkelig. Jeg tok masse bilder mens vi var der, og jeg vet de ligger gjemt på en harddisk et sted. Når jeg finner dem, skal jeg legge dem ut her. Foreløpig har jeg bare dette ene av paji Andreas og meg sammen med Soddis familie i stua deres:

Hun skulle bare visst at jeg satt her mange år etterpå og blogget om hvor vakkert hun hadde det i hjemmet sitt. For det var virkelig et hjem og ikke bare et hus. Det er hun som skal ha æren for hver gang jeg har lagt fra meg en plan om å pusse opp, og tenkt: "Dette vi har er mer enn bra nok. Noen andre hadde blitt overbegeistret for å ha hatt slikt et nydelig gulgrønt linoleumsgulv."



Noen ganger sitter jeg og tenker på hvor heldige vi er som har rent og kaldt vann rennende i springen på kjøkkenet. Jeg tenker faktisk på det ganske ofte, for jeg er veldig glad i vann. Og det er ikke alle som har det. Det var godt å kunne fylle opp vannflaskene i dag og legge ut på en 8 km lang tur i skogen her. Her er et bilde som Tomman-kjæresten min tok av oss på vei oppover. Dette var før vi gikk off-track ;)



Tok ikke med kamera selv, for tanken var liksom å gå en tur, ikke å tenke på hvilke bilder som skulle passe til bloggen og hva jeg skulle skrive. Men det var helt ærlig litt vanskelig å ikke tenke på det, for jeg er helt overveldet av all responsen fra dere. Takk til alle som deler, kommenterer og liker, enten her eller på Facebook. Nå må jeg vel snart inn til en ny avrusning, da. Blogg-avrusning. Man blir litt hekta :D

 

#vakrestehjem #paulus #materiellavrusning #shoppestopp #india #familieliv #interiør #mammablogg #reise #rentvanntilalle #tumalillia

Materiell avrusning

Hvordan havna vi her? Hvordan ble livet etter at dette bildet ble tatt, sommeren 2010, da vi møttes for første gang:


Da Tomman og jeg traff hverandre jobbet jeg som møbelagent i det anerkjente interiørhuset NAVET på Skøyen i Oslo. Jeg bodde i en fin leilighet som jeg hadde totalrenovert sånn at den skulle passe interiørfikserte meg.

Det var helsparklede hvite vegger over alt, og glanset, italiensk kjøkken. Jeg hadde råd til å bo sånn, helt til vi fikk en finanskrise her i landet. Noen som fortsatt husker den? I kontormøbelbransjen raste salget, og den danske fabrikken jeg representerte så seg nødt til å stå for salg og markedsføring i Norge uten meg. Jeg mista jobben. Jeg og mange andre. Her i Søndre Land, hvor vi bor idag, ble faktisk en hel kontormøbelfabrikk nedlagt som følge av den samme krisen. Hele bygda ble ramma.

Jeg vokste opp i et stort, fint hus, med en mamma og pappa som også jobbet i interiørbransjen. Her er noen bildet fra huset jeg vokste opp i, og som jeg fremdeles elsker:









Det var så inmari fint der!!! Jeg har fått inn med morsmelka denne interessen for pene ting og estetiske omgivelser, også kalt materialisme. Jeg var en "material girl". Beste jeg visste var å shoppe. Samme hva, egentlig. Alt nytt fikk meg i godt humør.

Men de siste fire årene har jeg vært på en beinhard materiell avrusning. På ingen måte et frivillig valg. Man kan vel heller si at jeg ble "tvangsinnlagt". Etter at jeg mistet jobben, innså jeg kjapt at leiligheten jeg satt på ikke var særlig egnet for finansielle kriser. Livet ble et jag etter å få seg jobb som matchet bokostnadene. Jeg slang meg ut i samme freelance-miljø som Tomman, min da ferske kjæreste, også jobbet i, og ble med på event-oppdrag sammen med han. Det resulterte i at hver gang den ene av oss ikke hadde jobb, hadde heller ikke den andre det.

En vakker dag så vi hverandre dypt inn i øynene og spurte om det var dette livet vi helt ærlig ønsket oss. Det var det ikke. Og vi begynte en boligjakt i helt ukjente terreng. Kriteriet var at huset skulle være så billig at vi kunne kvitte oss med en del gjeld og få ned levekostnadene såpass at vi ikke trengte bekymre oss hver dag. Vi ønsket oss også å bo max 2 timers kjøring fra Oslo, siden vi begge jobbet der ganske ofte. Så vi satte passeren med spissen i Oslo by og trakk en sirkel. Så kjørte vi rundt i en hel sommer på jakt etter drømmebygda. Vi fant Søndre Land. Og her er det lille, grønne huset vi bor i nå:

Mitt gamle jeg greide aldri å flytte inn noe sted, ikke engang i alle de leilighetene jeg bare leide, uten å pusse opp tak, vegger, og gjerne kjøkken og bad først! 

Nå har vi bodd her i snart fire år. Og selv om huset var annonsert som "oppussingsobjekt", har vi gjort utrolig lite ut av det store potensialet som finnes her. De to siste årene har vi kjøpt oss bare det aller nødvendigste, og vi har vært så utrolig heldige å få både klær og ting til datteren vår og oss selv. De gangene shoppingbehovet har blitt for stort, har jeg vært en runde i esker og poser av det vi har fått av snillingene i livet vårt, og det har vært kjempegøy. Man  ikke handle. Man kan la være. Man kan foreksempel gå en tur i skogen, eller rake litt i hagen i stedet. Man blir glad av det også!


Jeg håper jeg har lært noe av denne perioden, sånn at når vi nå går inn i neste fase av livet, hvor vi faktisk har tenkt til å gjøre hus og hage litt vakrere og mer funksjonelle, så tar jeg allikevel ikke av i en slags interiørbonansa. Håper vi skal klare å få til gjenbruk, være kreative og prøve å få til billigere varianter av alt vi trenger. Jeg skal love å poste hvis vi kommer opp med noen lure prosjekter. Kanskje kan vi inspirere deg også til å prøve den nye DIY (do it yourself) trenden. Denne huska lagde Tomman til Tomine her om dagen av tau og noen planker han fant i garasjen:

     

Eller hva med en sandkasse laget av gamle jernbanesviller (bare sjekk at all kreosot har svetta ut først da!) Vi skal snart få råd til å fylle den med sand også, haha!

Men Tomine er storfornøyd bare med å ha sandkasse, hun. Hun vet jo ikke hvordan den egentlig skulle vært. Vi må tillate oss å legge lista litt lavere. Bli med på leken! Man trenger egentlig ingenting. Og man ingen ting. Men akkurat det skal jeg skrive om i en blogg litt senere. Ciao, venner! 

 

#detgodelivpålandet #interiør #materiellavrusning #diy #gjørdetsjæl #materialisme #finanskrise #mammablogg #livsstil #familie #mamma #normalisering #nystandard #backtotheroots

Hva er gyldig grunn?

Da jeg var liten, leverte jeg meldingsboka for hver barneskoletime jeg hadde fravær. Alltid med mammas ekte underskrift og gyldig grunn. Mamma lærte meg at gyldig grunn var viktig, og jeg tok med meg pliktfølelsen inn i resten av skolegangen, studietiden og det voksne arbeidslivet.

I en mediehverdag hvor stadig flere står fram med sine sykdomshistorier og gyldige grunner for å endre kurs, sliter jeg nå med litt dårlig samvittighet for at jeg nettopp slutta i jobben min, og ikke hadde andre forklaringer enn at jeg ønsket meg bedre kvalitet på familiehverdagen.

Dette blogginnlegget må aldri sees på som noe førsøk på å ta til motmæle mot dem som deler sine vanskelige og gripende historier med oss. I så fall ville jeg bli veldig lei meg. Hele bakgrunnen for det jeg her skriver, er nettopp at jeg blir inspirert av disse historiene. Ja, jeg blir jeg som regel dypt rørt. Særlig når noen skriver nært og levende om følelser jeg kjenner meg igjen i, som angsten ved at vi ikke alltid skal få være der for barna våre. Når jeg leser om at det først på sykesengen har gått opp for folk at de skjønte at familien og de nære vennene var det viktigste i livet for dem, og at de oppfordrer andre til å skjønne dette før det er for sent, så tenker jeg at det er det jeg vil: Skjønne det før det er for sent.

Allikevel sitter jeg med et inntrykk av at jeg lever i et samfunn som ønsker seg gyldige grunner, og jeg sliter med dårlig samvittighet fordi jeg bare bestemte meg for å slutte med jobben som jeg elska, bare fordi det føltes riktig. Jeg lot det rett og slett ikke gå for langt. Jeg ble ikke syk. Det ble ikke for sent. Er det akseptert?

Dette er et sensitivt tema. Eksemplene vi alle kommer på er helt reelle og dyptgripende historier i veldig mange menneskers liv. Og alvorlige sykdommer som hjernesvulst, kreft, ME og utbrenthet er så absolutt gyldige grunner til fravær og kursendring. Jeg vil på ingen måte disse historiene til livs, men jeg er opptatt av at slike alvorlige grunner ikke blir de eneste vi har lov til å benytte oss av, for å komme oss ut av et spor vi føler har begynt å bli en belastning eller bare litt feil. Kanskje er det ikke helt klart for oss hvordan vi egentlig har det heller, men like fullt så skulle man ha lov til å ta en pause for å stikke fingeren i jorda, sitte ned og kjenne at man får puste og lytte til hva Livet har å si seg. For det er mange andre stemmer der ute.

Foto: iStockphoto

For min del var det 100 barn og omtrent dobbelt så mange foreldre som nå ville gå glipp av dyrebar svømmeundervisning, og de var alle enkeltpersoner som jeg lett kunne lyttet til, når de ønsket seg å få fortsette på kursene de var så glade i. Jeg sluttet nemlig ikke bare i jobben min. Jeg var den eneste instruktøren i svømmeklubben vår, og vi la samtidig ned et arbeid forloveden min og jeg hadde brukt år på å bygge opp. Det var vondt å sende ut mailen med de kjipe nyhetene, og det var til stor trøst å motta mailer med rause svar, full forståelse og lykkeønskninger videre. Det er en tid for alt, og akkurat nå var det tid for å være mamma for toåringen min. Ei god, lita jente som hver søndag har spurt mammaen sin om hun kan få være med og bade.


Jeg håper alle mammaer (og pappaer) der ute finner ut at barna deres er god nok grunn til å tenke seg om en ekstra gang. Jeg vil ikke vente til jeg sitter i sykesengen for å forstå at jeg skulle hatt mer av denne dyrebare småbarnstiden sammen med Tomine. Jeg har ikke lyst til å bli gammel og innse at jeg valgte feil. Jeg hadde lyst til å ta en realitycheck her og nå, og gjøre de endringene som trengtes. Min kjære Tomman hadde også lyst til at vi skulle være familie og følge den planen vi la da vi flyttet hit til Søndre Land, inn i et hus med hage, som kostet en femtedel av den lille leiligheten vår i Oslo.

Vi flyttet hit på landet for å få lavere utgifter og mer tid sammen, for å gire ned en karusell som hadde begynt å snurre for fort for oss. Vi hadde en tanke om å lage oss et godt liv. I et samfunn som jager etter ungdomskilden i lavkarbo-dietter, botox og trening, var vårt bidrag til idémyldringen et forslag om å sette ned tempoet. Vi hadde tro på at det å sette ned hjerterytmen kunne være nøkkelen til et langt liv. Og så var vi plutselig på vei dypt inn i et sluk med oppgaver som virvlet oss med seg. Det var ingen annen løsning enn å stoppe. Vi ville ikke mer.

Vi var fortsatt gira for det vi drev med og ga oss mens vi var på vei oppover. Vi hadde hatt stor suksess fra svømmeklubbens spede begynnelse, med bare 16 påmeldte på svømmekurs til over 100 kursdeltakere denne våren. Jeg hadde det utrolig moro i vannet, og da jeg sto og hadde det som skulle vise seg å bli min siste svømmetime (i denne omgang) hadde jeg ikke den fjerneste anelse, helt ærlig, om at jeg skulle slutte med dette. Vi var tvert imot på vei til å ansette flere og drive det enda større. Men det ble ikke sånn. Og med en gang vi skjønte at det ikke var dette vi skulle bruke småbarnshverdagen til, måtte vi gjøre prosessen kortest og minst mulig smertefull. For alle. Så vi slutta. Brått. Jeg fikk muligheten til en jobb i nærheten av Tomines barnehage, med en arbeidstid som gjorde at jeg faktisk rekker å hente henne der hver dag. Det vanskelige valget var egentlig lett. Jeg måtte bare finne riktig perspektiv

I bloggen framover får du se hvordan det går med oss. Det er ikke sikkert det blir så rosenrødt å velge det man tenker er riktig. Jeg sitter fremdeles og kjenner på tanken om at jeg har mulighet til å ombestemme meg. Men jeg skal ikke det. Dette gjelder ikke bare meg. Dette var et viktig valg. Og det er noen ganger helt avgjørende å gjøre det man føler er riktig. Selv om man ikke helt vet hvordan det ender, og selv om man ikke har gyldig grunn.

 

#detgodelivpålandet #familie #utbrent #nykurs #banal #visdom #gyldiggrunn #tumalillia #mammablogg

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » April 2017 » Desember 2016
Linda Chalin

Linda Chalin

40, Søndre Land

Jeg lener meg tilbake, lever i en drøm og spiser solnedganger som drops. En lettbeint blogg om barn (har selv ei datter på 4), forhold (har en mann på 45), pedagogikk, materiell avrusning og annet krimskrams. Her finner du tips som kanskje kan booste familieidyllen eller ting du kan lage selv, hvis jeg har prøvd ut noe som funka (eller ikke!) Og plutselig dukker det opp skriblerier her inne rett fra hjertet, små dråper av banal visdom. Glad for det hvis hverdagen vår kan være vitaminer i hverdagen din <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits